På 1960-talet skjedde noko som truleg meir enn andre faktorar endra tanke- og trusliv, kultur, smak og mentalitet i ei bygd som Ulstein: I 1960 var det klart for ordinære fjernsynssendingar i Noreg. Då fekk folk heile verda rett inn i stova via skjerm. Naturleg for oss i dag, men merkeleg for folk flest då det kom. Fjernsynet tok snart føringa som vårt viktigaste og sterkaste massemedium, sjølv om det var dei som var skeptiske den første tida.
Det høyrer med til historia at den nye kyrkja som vart reist på Ulstein i 1848, vart flytta til Ulsteinvik. I juni 1878 tok dei til med rivinga av kyrkja. Grunnmuren vart sett opp i 1877 av murmeister Bernt Myrene, og mesteparten av steinen henta dei på Ulstein og frakta på vinterføre med hest og slede. Dei henta også ein del stein med båt frå Botnura. Det som vart til overs, brukte dei til kyrkjemur.
Aksel, Levd liv himself, har eit sterkt ønskje om å få inn noko om lastebilgründerane i Ulstein, dei som starta opp med dette nye yrket, og dei som heldt fram til våre dagar. God ide, Aksel, men dette kan ikkje eg nok om. Jau, du har no mykje om dette i boka ”Bilen og Folket i Hareid og Ulstein”. Men eg kan ikkje tyte oppatt det som står i boka. Ja men her er ikkje andre som eg veit til å gjere denne jobben. Lastebilfolket hadde eit tøft yrke, og eg vil ha slitarane fram i lyset også i Levd Liv. Nei, ja , eg får prøve å sjå kva eg kan kome på, og sjå om eg får til noko som er verdt å lese. Det er ikkje greit å seie nei til kulturfyrtårnet Aksel Hauge.
I august 1961 døydde lensmann Bernhard Harkjerr etter 30 års teneste i Hareid og Ulstein. Han hadde ikkje berre engasjert seg i jobben, men mellom anna også i idrettsarbeid og losje. Det oppstår no ein disputt mellom Ulstein og Hareid om kvar den nye lensmannen skal bu.
Johannes Lillebø, f.11.01.1899 – flytta frå Volda til Ulsteinvik i 1932. Han ætta frå Abelgarden i Dalsbygda i Dalsfjorden, son til Abel og Marta Lillebø. Marta døydde tidleg, og Abel flytta til Volda og bygde hus i Lensmannsbakken.
Gurine Marie Karlsdatter Ulla vart fødd i Larsgarden på Ulla i 1876. Ho hadde 6 syskjen, så Ingeborg og Karl H. Ulla fekk ei stor etterslekt. Karl var statslos og dreiv gard, og var ein velståande mann etter den tids målestokk. Eg veit lite om Gurine frå barneåra, men far brukte å herme etter presten som konfirmerte henne. Han snakka halvemål og skarra på r-en, så r-ane i Gurine Marie fekk ein ekstra snert, og etternamnet vart Hulla.
Far min Toralf Hatløy (f. 22.11.1898 d. 25.07.1937) var son til Tomas E Pedersen Hammervoll og Karen Petersdatter Hatløy. Tomas var kystlos i Nordenfjeldske dampskipsselskap i heile si karriere. Han var ei tid, fram til 1906, deleigar i bruk 1 på Borgarøya, seinare budde han truleg i Kristiansand. Laurits Andreason Dragsund vart etter kvart stefaren til far. Laurits og far dreiv med krabbefiske og garnfiske i lag.
Men ikkje alt var heilsvart. Der kom også nye tilskot til samfunnslivet. Vikebladet kom med si første utgåve 21. januar 1929. Avisa blir etter kvart viktig også for hareidsfolk, men ho får aldri den posisjonen der som i Ulstein, i alle fall ikkje før mot slutten av 1980-talet. For forfattaren av denne boka blir Vikebladet ei viktig kjelde. Ein del av det følgjande i dette avsnittet er bygt på artiklar i Vikebladet, nokre av dei skrivne av Johan Ottesen.
I 1941 bestemte tyskarane at folk skulle levere inn radioapparata sine. Okkupantane ville hindre at innbyggjarane fekk propagandasendingane frå London rett inn i stova. Det var berre folk som var medlemer av NS som fekk ha radio. Dersom politiet fann ein radio heime hos nokon, medførte det streng straff. Det var relativt mange som gøymde unna radio i Ulstein, og folk stakk vekk apparata på dei mest utkropne stader. Sjølv om tyskarane ofte leitte etter ulovlege radioar, fann dei berre ein i Ulstein under heile krigen.
I dette oversynet over skulehaldarar og lærarar i Ulstein, har eg også teke med klokkarane og prestane. Både før og etter innføringa av allmugeskulen sto prestar og klokkarar sentralt i opplysingsarbeidet. Allereie etter reformasjon vart prestar og klokkarar pålagde å drive katekismeopplæring på søndagar etter kyrkjetid («Kirkeordinansen» av 1539). Sjølv om konfirmasjon og allmugeskule ikkje vart innført før 200 år seinare, var dette den første spiren til ein ordna skule her i landet. I 150 år var skulen i røynda meir eller mindre ein rein kristendomsskule.
Å vere lærar, eller «skulehaldar», hadde låg status heilt frå starten. Folk flest såg ikkje med særleg velvilje på skulen. For dei var dette berre ei ny utgift som dei vart pålagde av den forhatte danske-kongen. Det kom ikkje statspenger til å drive skule for; utgifter til Iøner og læremiddel måtte bygdefolket dekkje sjølve. Det kunne vere ei nokså utakknemleg oppgåve å gå frå gard til gard og tigge til seg den Iøna ein hadde krav på.
Oshaugen er det største arkeologiske kulturminnet i Ulstein kommune, og mange vil kanskje leggje til at det er det mest storslagne også. Gravrøysa ligg høgt og fritt til på eit høgdedrag ved Osnessanden og med godt utsyn over skipsleia vest for Ulsteinvik. Fagfolk er usikre på kor gamal røysa er. Nokre meiner ho kan vere frå yngre bronsealder, andre frå eldre jarnalder (ca. 1000 f.Kr. – 400 e.Kr.). Generasjon etter generasjon har dermed levd og virka ved sida av Oshaugen. Denne artikkelen handlar om spora etter desse menneska.
Mine foreldre Marius og Kornelia vaks opp i ei tid der det viktigaste var å ha pengar til mat og klede. Ein sykkel var også god å ha for å kome seg på arbeid og for å utføre andre ærend, og færingen var ein viktig del av kvardagen til både fiskeri og ærend til ”Vik”.
Artikkelen baserer seg på utdrag frå boka “Magnus og Lisbet Rise frå Øvre Rise på Hareid – deira aner og etterkommarar”.
Namnet på garden vert uttala Ri’se med lang i og det er ubøygt.
Med den mangelen på mat og klede som etter kvart rådde i krigsåra, vart kvinnene stilte på store prøver. Det gjaldt å vere oppfinnsam når ein skulle få den vesle maten som ein hadde greidd å skaffe, til å vekse på matbordet og mette dei svoltne munnar. Mykje av slitet til kvinnene viser det lite og ingen ting att av. Kleda dei sydde om – og om igjen, vart til slutt så utslitne at fillene ikkje lenger var verdt å samle på. Men kvinnene måtte ofte stå på frå morgon til kveld.
Politikarar og kommuneadministrasjon i Ulstein var i 1970 for lengst samde om å flytte linja for indre hamn i Ulsteinvik lengre ut mot marebakken, fylle ut og vinne meir land. Utfyllinga skulle også gjelde inn mot Saunes. Utfyllinga i sjøen i Ulsteinvik la til rette for ei omfattande utvikling og endring av Ulsteinvik sentrum. Ein god del av massen kom frå Hatlø-verkstaden som tidleg på 1970-talet skaut ut ei stor dokk.
I boka Hundre år – Hundre personar i Ulstein skriv redaktør Asle Geir Widnes Johansen at for Magne Grimstad sr. var speidararbeidet eit kall. Mykje tid gjekk med, og til heimen hans kom alle som skulle ta prøver og få rettleiing. Han var og med og arrangerte ei rekke leirar og samlingar, men då kona Marta døydde i 1969, miste han både lyst og kraft for ei tid. I denne boka vert Magne Grimstad sr. heidra for lang og tru teneste knytt til speiararbeidet.
Eg vaks opp i ei tid då “verda” var der eg budde. Verda var i “min veg”. På denne tida kjende alle alle. denne tida var dei fleste på fornamn med kvarandre. Det var berre nokre få det vart brukt etternamn på når vi snakka til eller om dei. Det var ei tid då somrane var lange og varme. Det var ei tid då snøen og dei islagde vatna kom fort og forsvann like fort.
Eg stend og sagar sund ein gamal færing som har stått i naustet vårt i mange år. Ein gamal slitar som har tent ein veglaust småbrukar- og fiskarheim. Der er sovisst ikkje noko romantisk over ein slik båt. Men tankane byrjar å arbeide hjå meg om å skrive ned nokre minne frå ca. 60 år attende. Han er om lag jamgamal med meg.
Ringstaddalen ligg i retning sydvest- nordaust og åpner seg ned mot Haddal, og endar fram mot Løkeberget som stenger i nord. Ved foten av Løkeberget ligg garden Løset, og avstanden frå Haddal til Løset er vel 4 km. I fremre av enden av dalen ligg eit kryssande dalføre som går framover mot Fjelle, og der vegen går vidare over Brekkene og ned mot Hareidseidet. Nedanfor Løset ligg Løsetvatnet der utlaupet er kjelde til elva som renn gjennom dalen.