Den 9. april 1940 var nokre karar på Hofset i Ulstein i ferd med å legge nytt nevertak på eit hus; dei såg ut Ulsteinfjorden mot Vattøya og til havs. Dei oppdaga ein flåte sigande inn fjorden; fiskarar som følgde vårsilda. Knut Eikrem var om bord i MB Hod av Ulsteinvik. Klokka sju om morgonen skulle dei til å kaste. I det bestmannen skulle gi ordren «lat nota gå!», kom skipperen ut frå bestikken: – Ikkje kast, Noreg er i krig. Fleire båtar som var i ferd med å håve inn frå store steng, slutta av og sleppte resten. Karane på Hofset-taket vart mållause då dei såg flåten setje stimen opp og forlate feltet.
Kring 1935 er det framleis nokre tvangsauksjonar, men dei synest å vere minkande. Enno søkjer folk om ettergiving av skatt og nedsetjing av rente, framleis må familiefedrar dra på naudsarbeid. Men det merkast ein snunad. Ein forsmak på dette finn vi i Vikebladet 8. september 1933. Då melder avisa om at dei mekaniske verkstadene i Ulstein no ei tid har hatt mykje arbeid både med ishavsskuter, damp- og motorbåtar. I det heile har det vore jamnare og betre om arbeid enn i 1932.
Herøysoga fortel at ho som vart kalla Nesje-Ælina, var innskriva i kyrkjeboka med namnet Anne Eline Johannesdotter Myklebust. Ho var opphavleg frå Vartdal, fødd i 1835 og døydde i 1890. Då hadde ho vore enkje i 17 år. Ho gifta seg i 1858 med Rasmus Sjurson Måløy, som var 2 år yngre. Rasmus selde garden sin i Måløya ved Jøsok for å flytte til Havågneset i Eiksund og sette seg opp eit hus der.
I huset som stod på hustufta på Løset som eg skriv om, budde det menneske gjennom to hundreår, kor mange som var innom på fjellgarden der, er som å telje kor mange bier og humler som er innom ein sommarblome.
Ole Larsen hadde i om lag to år leigt røykeriet til Ludvik Moldskred i Haddal då han bestemte seg for å utvide drifta hausten 1935. No hadde han kjøpt tomt til eit nytt røykeri i forlenginga av bygget til Moldskred. I bygget skulle det setjast inn seks omnar. Til saman hadde røykeria til Larsen no 14 omnar. Han selde også klippfisk. Det nye røykeriet ville ha arbeid til fem-seks mann. Då Vikebladet skreiv om saka, hadde Larsen ikkje mindre enn 100 tonn sild som venta på røyk.
I januar 1932 har «ein fiskar» eit innlegg i Vikebladet, der han tek opp det urettvise i at enkelte med tilsynelatande god økonomi ikkje betaler skatt: – Me treng ikkje gå lenger enn til siste likning. Her står handelsmenn, handelsbetjent, telefonbetjent, skipsreiarar, skipperar og hotelleigar med null i inntekt og sjølvsagt då null i skatt. Kva seier de om ei slik likning? Men sjå så på ein stakkars fiskar eller arbeidar. Dei har frå 100 til 200 kroner i skatt endå dei har ein stor barneflokk som dei skal forsørgje, og kanskje sit trongt i det på mange måtar.
I starten av september 1971 presenterte Vikebladet vallistene til kommunevalet. I tillegg til ei upolitisk samlingsliste stilte KrF, Sp, Ap, H og V lister. Valdeltakinga ved førre val i 1967 var på 65,5 prosent i Ulstein. Den gongen fekk KrF fekk flest røyster med 392. Dette gav 6 mandat. Arbeidarpartiet oppnådde 365 røyster (6), Venstre 344 (6), Senterpartiet 231 (4) og Høgre 210 (3). I 1971 vart KrF igjen største parti med 472 røyster og 6 representantar, Sp oppnådde 390 røyster (5), Ap 372 (5), V 283 (4), H 212 (3) og Upolitisk samlingsliste 159 (2). Ved konstitueringa i desember vart Oskar V. Sundgot (KrF) vald til ordførar og Otto Strand (V) til varaordførar.
Vi skal straks kome tilbake til verfta. Men det var også andre bedrifter som bidrog til veksten i Ulstein. Vi skal sjå på nokre av dei. Ulstein Betongindustri var ei av bedriftene som tente på den høge byggjeaktiviteten i kommunen, og som voks med han. Frå ein nokså blyg start i 1966 hadde Ulstein Betongindustri i Haddal i 1972 utvikla seg til ei moderne bedrift innan ferdigbetong- og betongvareindustri. Selskapet sysselsette 15 personar og hadde ei årleg omsetning på mellom tre og fire millionar kroner. Bedrifta hadde reist eit stort industribygg og såg lyst på framtida:
Alt i Vikebladet 14. juni 1945 kan folk lese at dei mekaniske verkstadene i Ulstein har mykje å stå i om dagen. Om lag 40 fartøy står på land eller ligg ved kaiene til dei to verkstadene på Osnes. Det er rutebåtar, fraktebåtar, selfangarar, havfiskefartøy og motorbåtar. Der hadde også kome nokre båtar som hadde vore i tysk teneste og som skulle avvæpnast. Fleire slike var ventande dei første dagane. Pågangen på verfta var så stor at dei var nøydde til å prioritere stramt. Arbeidsstokken ved Ulstein hadde vakse frå 3-4 det første året til rundt 50 i 1947.
Olav vart fødd 17.03. 1921 i Ulsteinvik. Foreldra var Sina og Julius Ulstein. Olav var den tredje av seks born, fire gutar og to jenter. Ola, som han vart kalla, var den som alltid skulle prøve ut nye idear. Han var ein våghals, full av energi og uro. “På- fynstre”, sa far.
Våren 1931 vart mor innlagd på Kysthospitalet i Stavern med tuberkulose. Ho vart verande der i to år. I denne tida, og sidan periodevis, budde Ola hos ulike onklar og tanter. Kanskje var dette omflakkande tilværet i barndommen, og engstelsen for mor, ei årsak til uroa han hadde i seg.
Denne artikkelen blei skriven av Knut J. Hasund i 1965.
Vi har valt å halde på den skrivemåten som han sjølv brukte då han skreiv dette.
Frå 1. januar 1957 vart ordninga med “skatt av årets inntekt” sett i verk. Dette var vel, etter mi meining, ei god ordning for dei fleste skattytarane.
I 1814 var det berre nokre få såkalla lærde skular her i landet. Det var rett nok katedralskular i dei fire største byane og «borgarskular» i tre av dei. Og landet hadde fått sitt eige universitet året før. Først i 1861-åra kom det til og med borgarskule i Ålesund. Men i praksis var desse skulane ikkje aktuelle for ungdom frå Ulstein.
På tampen av 1976 kunne ordførar Olav B. Urke i Ulstein summere opp situasjonen slik: – Gymnaset og idrettshallen er under arbeid; det vil bli eit løft for kommunen som må bere 50 prosent av kostnadene. Det vil auke lånegjelda også i året som kjem, men skatteinngangen har vore god, vi har teke over Ulstein Vassverk og Haddal Vassverk, 84 hus er under bygging i kommunen, og vi har asfaltert vegar for 400 000 kroner utan å ta opp lån.
Gjennom dei 250 åra vi skal ta føre oss, er det ikkje tvil om at oppvekstvilkåra har endra seg dramatisk – i vår kommune, som i resten av Europa. Dei livsvilkåra som rådde i byrjinga på 1700-talet kan best samanliknast med dei vi i dag kan finne på landsbygda i dei fattigaste u-landa. Oppvekstvilkåra var så annleis enn dei vår generasjon lever under, at det vil vere naudsynt å teikne eit bilete av kvardagen for born i Ulstein for å kunne skjøne rammevilkåra for skulen og kva skulen fekk å seie for samfunnsutviklinga.
Ulstein sokn har mange utkantar og det er eit faktum at ulike former for lagsaktiviteter stort sett har vore konsentrert i sentrumskrinsen.
Når det gjeld indremisjonen var Hansteen ein av dei som såg verdien i å spreie verksemda geografisk. I formannstida hans – siste halvdelen av 90-åra – vart møta systematisk fordelte. Kom det ein emissær til bygda vart det tillyst møte i alle høve i dei fire viktigaste krinsane. Det var også rett ofte emissærmøte både på Hatløya og Vattøya, og presten fordelte bibeltimane sine med ein eller to i kvar krins.
Som lita jente var det alltid spennande å gå på oppdagingsferd på mørkeloftet. Der var det litt skummelt og mørkt, der var lavt under taket, og så var der verken trapp eller dør opp til denne staden med så mange underlege ting.
Mellom dei gruppene som ofte hadde det vanskeleg, var eldre menneske. Kårsystemet fungerte ikkje alltid like godt, og ei ny tid kravde nye løysingar. Til samtalemøte 23. april 1889 i Ulstein Indremisjon hadde lærar Johannes Lynge fått i oppgåve å legge ut om kva som kunne gjerast for dei gamle og sjuke i kyrkjelyden. Han reiste spørsmålet om dei ikkje skulle tenkje på å byggje ein heim der eldre og sjuke kunne få skikkeleg og kjærleg stell.
Artikkelen er basert på ei særoppgåve Anna Standal Tangen frå Volda skreiv om Petra Moldskred. Artikkelen er ein forkorta og revidert versjon av særoppgåva. Petra er tanta til hennar farmor Hildur Tangen. I innleiinga til særoppgåva skriv Anna:
Det fanst to grupper som særleg måtte kjempe for meir enn nasjonen og meir enn maten: Lærarane og prestane. Frå første stund hadde dei nye makthavarane prøvt å få til ei politisk og åndeleg omvending, ei nazifisering av nordmennene. Den omskipinga som tyskarane såg for seg, skulle gripe djupt inn både i barneoppsedinga og undervisninga. Den som ikkje var med, var imot! Den 25. september 1940 utnemnde Terboven sine kommissariske statsrådar som skulle presse gjennom omskipinga, eller nyordninga. Slik sett var det stor skilnad på Noreg og Danmark.