Denne artikkelen stod på trykk i Vikebladet i september 1980.
Når eg er heime på gamle trakter, går ofte turen til Ulsteindalen, slik også denne gongen. I enden av dalen ligg den gamle sauekvia. Tidens tann har fare hardt fram med den, og uvettige menneske har hjelpt til og laga grue, bord og sitteplassar av steinane ikring. I dag er det 1. september, saueskiljardag etter gammalt.
Sigmund Ulstein var fødd 30.07.1917 og døde 23.08.2001. Foreldra var Knut Ulstein og Petra Hasund Ulstein. Sigmund var eldst av sju sysken. Etter konfirmasjonen vart det fiske og gardsarbeid. Han byrja tidleg i Ulstein Mannskor og i Losje Tru. Begge laga var svært aktive både før, under og etter krigen med møtestad Ulsteinvik sentrum. Og sjølv om det var lang veg frå Ulstein der han budde til øvingar og møte, var Sigmund svært aktiv.
Lat oss gi ordet til ein av dei som kom frå vanlege kår, og som opplevde tida rundt hundreårsskiftet på denne øya: – Sild og fisk var ein vesentleg del av kvardagen i min barndom. Dei flekte og hengde silda og fisken opp på ei troe under takskjegget eller på ein annan luftig plass. Dette hadde dei å ta til heile året. Eg trur at i ættleden før mi tid var det brukt meir av slik opphengd og tørka fisk, sild og kjøt enn av saltmat.
«Sjøborg» er namnet på Ulstein sitt nye og flotte kulturhus, strategisk plassert som ein del av hotellkomplekset i sentrum. Søndag 3. juni 2007 var det stor opningsfest av kulturhuset.
Første indremisjonsforeininga i landet vart skipa i Skien i 1853 «Foreningen for indre mission i Christiania» fylgde etter i 1855 og her var skipinga resultat av dei store vekkjingane under prof. Gisle Johnson.
I åra etter krigen blir det planta ein del skog på øya. Ulstein og Hareid Jeger- og Fiskarforeining kom raskt i gang etter krigen. Under årsmøtet i desember 1947 vart det avgjort at laget skulle ta over eit areal på knapt 50 dekar ved Brørevatnet på eit åremål på 85 år.
Den 1. september 1955 kunne Ulstein realskule høgtide 20-årsjubileum. Det var på denne datoen i 1935 at Thorvald Bjørndal tok til med regelmessig realskule i kommunen. Men det var 25 år sidan det første gongen var realskule – eller mellomskule – i Ulstein.
På bygdene var omgangsskule den vanlegaste måten å organisere skulen på og slik var det til utover mot slutten av 1800-talet.
Alt i 1848 vart det sett opp skulestove i Vik. Ho stod ved Vikeelva litt ovanfor brua. Dette var første skulen vi kjenner til på landsbygda på Sunnmøre. Ein framsynt sokneprest, Wraamann, som også var ordførar, tok initiativet til at det vart bygt eit skulehus i Ulsteinvik. Det vart altså teke i bruk i 1848. Kommunen fekk litt støtte frå statleg hald; elles vart skulen reist mykje på dugnad. Men 20 år seinare vart skulehuset flytta til Halsen, der borna frå Vik og Skeide gjekk i lag. Martinus Bjørndal var lærar der frå 1868 til han gjekk av i 1907.
Underteikna er oppvaksen på Sundgot, like ved Hasund skule og skuleplassen. Plassen eller grusbana var ca. 60 m lang, 25–30 m brei og med ein murvegg på den eine kortsida. Det var også låge murkantar på langsidene. Merkeleg mange av dei som har hundrevis av kampar for Hødd frå før 1960 og utover, kjem frå denne skulekrinsen og har drøssevis av minne og opplevingar frå skuleplassen. Ikkje berre fordi dei var elevar ved skulen og sparka fotball i alle friminutt, men kanskje mest fordi dette var samlingsplassen for ungar og ungdom på ettermiddags og kveldstid, og i fritida når det var helg eller helgedagar. Frå mi tid kan eg nemne spelarar i fleng med ei lang fartstid i Hødd: Steinar Hasund, Jostein Hasund, Hallbjørn Hasund, Kjetil Hasund, Jon Gjerde, Inge Gjerde, Martin Roald, Kåre Våge, Otto Sundgot, Roar Breivik, Audun Wingsternes og fleire som er yngre. Eg har spelt fotballkampar for Hødd i lag med nesten alle desse, men ikkje samtidig. Kjetil Hasund er nok den som har spelt i lag med dei fleste, sidan han spelte på Hødd sitt lag lenge etter at eg hadde slutta.
Veslejulaftan i 1959 banka det forsiktig på døra heime hos oss, og inn kom vesle Sindre (Dimmen) med ei julegåve under armen. Sindre var sju år og gjekk i første klasse på Hasund skule saman med meg. Han hadde no gått vegen åleine frå heimen sin, den gamle prestegarden i Dimnasund, og ut til Kleven der vi budde.
Året 1858 skulle bli eit skrekkens år for eigarane av Johangarden, Bnr 4 på Hasund. Husbonden Knut J. Osnes Hasund, 26 år, var på fiske med båtlaget sitt. På Svinøyhavet bles det opp til storm. Folk frå Gursken leitte etter mannskapet, men fann ingen.
Denne artikkelen stod på trykk i Vikebladet 18. mars 2000.
Hausten 1918 kom den 18 år gamle brandalsguten Bjarne Georg Brandal ned frå fjellet etter ein fisketur i Skinnalivatnet. Ikkje før var han komen heim, så lagst han ned med feber. Eit par døgn seinare, den 21. oktober, var han død. Symptoma var ikkje ulikt det dei hadde sett andre stader: brå, høg feber, hoste, smerter i auge, øyre og rygg, vondt i hovud og svelg, belegg på tunga, naseblod.
Geografisk er Spjutøy lokalisert nord for Dimnøya med Spjutøysundet som naturleg skilje mellom dei to øyane.
Sjølve namnet, Spjutøya, kjem truleg frå gammalnorsk spjot n. spjut. Øya er fyrst nemnd i eit skriv frå 1644.
Når ein køyrer riksvegen forbi Haddalbygda, kan ein lett falle på tanken: ”Kor vakkert dei har laga det”. Det var ikkje først og fremst venleiken dei hadde i tankane, dei som mura desse gjerda.
Der kjem eit taterfylgje. Tvo, tri kjerringar, fire karfolk og ei heil brote med ungar. Kjerringarne gjeng i raude vestar og beltor med blanke syljor, ljose hovudplagg og ofte raude stakkar òg. Forkledet hev dei bunde upp, og det er fullstappa med pultrar. Skorne er i fillor. Paa ryggen hev dei ein liten unge bunden fast. I eine handi ber dei kaffikjelen og i den andre leider dei ein annan unge. Fyre og etter gjeng større ungar berande paa pultrar paa ryggen eller i henderne. Karfolki er oftast svartklædde. Dei gjeng i skjorteerma og i skinnhuva.
Sundagsskulen i Ulstein var dei første åra nært knytta til Indremisjonen og det er derfor naturleg å bruke nokre linjer på dette arbeidet her.
Svenskeveien gjeng mellom nørste Fjellsteingylet og Kvitåa, og gjeng frå Supasteinen som er nesten nord med Kvitåa. Frå først av gjekk den dit opp som Dalselva renn utføre, og vi som jaga geiter frå Haddalsida brukte mest den. Men dei som skal til og frå Eiksundsætra brukar sjølvsagt den andre utgåva. Eg teiknar begge utgåvene blå. Det seiest at Svenskeveien skal vere bygd av svenske krigsfangar.I Eiksund har det vore embetsfolk og rikdom i mange hundre år.