Innstramminga i kommuneøkonomien og den stigande arbeidsløysa ved starten på 1980-talet må delvis sjåast i samanheng med situasjonen nasjonalt. Då lønner og prisar slapp laus igjen i 1980 etter pris- og inntektsstoppen, nådde inflasjonen snart nye høgder – med ein topp på 14 prosent i 1981.
Transporten på land gjekk gjerne for seg med hest og kjerre, men i 1916 kan vi lese i avisa Aarvak at Ole J. Skeide har søkt om å få starte med bilrute i kombinert person- og varetransport. Bilen han skaffa seg, kom til bygda i juni 1916, og planen var rute frå Flø til Kjeldsund, ja, kanskje også til Larsnes. Dette var den første bilen i Ulstein, ein Toledo Overland 1912-modell. Men ikkje alle såg like positivt på framsteget. Ein av dei som ikkje likte saka, var Olaf Ringstad som gav uttrykk for meininga si i eit innlegg i avisa.
På Sunnmøre hadde folket alltid vore meir opptekne av kommunikasjonar enn av kommunesamanslåing; bruer, tunnelar, hyppige ferjeavgangar, hurtigbåt, flyavgangar. Derfor jaga politikarar, entusiastar og næringsliv stadig vidare. På Søre Sunnmøre var dei vinteren 2004 godt i gang med Eiksundsambandet. Den undersjøiske tunnelen skulle knyte øybuarane til fastlandet og samle Søre Sunnmøre til eitt rike. Eiksundsambandet var likevel ikkje nok til å gi regionen vekst.
Midt i oktober 2016 skreiv Fjord1, Sogn og Fjordane fylkeskommune og Havila under avtalen som gjorde at ferjeselskapet skifta eigar. Den nye eigaren var Sævik-selskapet Havilafjord AS: – No er vi det største selskapet for ferjedrift i Noreg, og det er ein posisjon vi aktar å kjempe for å halde på, slo Per Sævik fast i samtale med Vikebladet Vestposten.
I starten av september 1989 starta Sørøybuss eit nytt samband til Bergen. Med den nye 48-seters turbussen sin køyrde dei ruta Hareid-Ulsteinvik-Selje på tre timar. Derifrå kunne dei reisande ta ein av hurtigbåtane Fjordprins eller Sognekongen til Bergen, ein båttur på fem timar.
I november 1936 hadde endeleg Eiksund fått vegsamband med Ulstein i det Håheimsvegen var gjennombroten og knytt saman med gamlevegen på Eiksund-sida. Dermed hadde Ulstein kommune gjennomført det som kom på seg. Men vegen i sjølve Eiksund var så dårleg at han ikkje ville tole mykje trafikk. Han måtte såleis utbetrast. På dette tidspunktet var Eiksund ein del av Herøy kommune. Og folket der var nøgde med det.
Då samferdselskomitéen på Stortinget kom på vitjing til Ulsteinvik i 1996, var bodskapen frå MRF-styreleiar Einar Holm klar: Han var uroa over at ferjeflåten i fylket ikkje hadde halde tritt med trafikkutviklinga. Han peikte på at gjennomsnittsalderen på ferjene no var over 20 år. Han poengterte også at trafikkveksten mellom Hareid og Sulesund gjorde krav på nattferjer. Dette måtte kome fram i statsbudsjettet for 1997.
Kyrkja kravde allereie på 1100-talet at borna skulle kunne dei kristne grunnsanningane utaboks. «Pensum» den gongen var Credo, Pater Noster og Ave Maria – trusvedkjenninga, Fader Vår og Maria-verset – og det var foreldre og fadderar som hadde ansvaret for opplæringa. Etter at borna var 7 år gamle, måtte dei møte til skriftemål ein gong i året, og då kunne prestane kontrollere kristendomskunnskapane.
Den store Nordiske ufreden var slutt kring 1729. Statskassa var tom og kongen sine rådgjevarar fann å selje kyrkjene. I eine valdstida rekne kongen med at kyrkjene var hans eigedom. Sunnmørskyrkjene vart selde på ein auksjon i Borgund i 1723.
Frå skrivepunktet er det 30 år sidan no: Ut av det aktive og kreative KFUM/K-miljøet i Ulsteinvik voks det på 1980-talet fram ein gjeng ungdommar med entusiasme, pågangsmot og evne til å tenkje stort. Dei hadde trua si i botnen, brann for song og musikk og gjekk gjerne i forbøn for konsertprosjekt som meir sindige folk i lokalmiljøet såg på som hasardiøse. Eitt av mange høgdepunkt var då den unge Sissel Kyrkjebø samla 1700 i Ulsteinhallen i november 1986.
Dei tilhogne marmorsteinane har høyrt til dør- og vindauge-opningar. Set ein mange nok saman, lagar dei ein halvrunding.
Koret er penaste romet i ei kyrkje. Her ifrå lyder Guds ord, her vert truvedkjenninga sagt fram og bøner borne til Gud. I koret – ved altarringen – tek Jesu vener i mot nattverden, konfirmantar og brurfolk får si velsigning, og ved døypefonten vert borna kristna.
Om det har vore fleire meiningar. Ei tid såg det ut til at dei som meinte at kor og skip var jambreie, hadde rett. Andre meinte at ho hadde eit særskilt og smalare kor. Under utgravinga kom dei gram på nokre murblokkar og den særaustre hjørnesteinen til skipet som gjorde grunnforma klar.
Denne er samansett av ein stor romersk boge i midten og to mindre på kvar side. Frå der den store og dei to små bogane møtest, skulle gå søyler ned til golvet.
Ragnar Ulstein var første mann heim av dei ulsteiningane som hadde vore borte under krigen. Våren var still og vakker då bilen svinga opp gardsvegen og inn i tunet der mora og faren stod. Trykte handa deira utan å få fram eit ord, steig i ørske opp steintrappa og inn i stova. Alt var kjent, alt var godt.
Om morgonen tysdag 8. mai 1945 kunne folket i Ulstein høyre kyrkjeklokkene kime. Frigjeringsfesten var i gang. Om kvelden strøymde bygdefolket til Ulsteinkyrkja til fredsgudsteneste. Mannskor og blandakor song, Musikklaget Ulf spelte.
I november 1938 blir det kjent at sokneprest Otto Holmås igjen har søkt seg bort og truleg vil få kallet i Radøy. Samtidig køyrer dei ein møteserie med god oppslutning. Etter den tredje møtekvelden skriv ei mor ei takk gjennom lokalavisa til presten. Kanskje håpte ho han ville ombestemme seg å bli: – Eg har slik hug til å takke presten vår for alt han gjer for oss! Så pliktoppfyllande som han er, så prøver han å gi oss det beste han veit. Frå hans store, rike sjel strøymer hans forklaring av Bibelen mot oss, og Guds nåde. Holmås er den fødde førar, og han leier i sanning ungdommen «på dine vegar».
Det er i år 80 år sidan Noreg vart invadert av Tyskland 9. april 1940, og det er 75 år sidan frigjeringa 8. mai 1945. Levd Liv, som er årsskriftet til Ulstein Historielag, har opp gjennom åra hatt mange artiklar med lokalt tilsnitt der siste verdskrigen har vore tema. I Levd Liv 2016 kom dagboknotata til Olav Osnes frå aprildagane i 1940 på trykk. I år vil me presentere opplevingane Olav Osnes hadde etter å ha blitt arrestert av Gestapo i desember 1941 og frakta til Vollan kretsfengsel i Trondheim.
Eg skal her prøve å skrive ned noko av det eg kan hugse frå då krigen braut ut i 1940, og då tyskarane gjekk til angrep på Norge den 9 april 1940. Eg var då vel 11 år. Far, som hadde høyrt nyheitene på radio, kom og fortalte at no var det krig i Norge, vi ungane vart redde og grunda mykje på kor det skulle gå med oss.
Ola Molvær i samtale med John Osnes.
Ola Martinus Molvær, eller Ola Molvær som han blir kalla i daglegtalen, vart fødd i gamleposten (Jøsokhuset) i Ulsteinvik i 1923. Mora, Lilly, var fra Ålesund, og faren, Elias, var frå Støylane i Ulsteinvik. Ola Molvær er ein stillfarande og venesel mann utan store fakter og store ord.