Kultur

Alice starta i Ulsteinvik i 1978. Ståle Rasmussen (f. 1957) var akkurat ferdig med militæret. Det same var den like musikkinteresserte kompisen, Ronny Jakobsen. Ståle spelte gitar og song. I tillegg skreiv han eigne songar.

Kultur

294 treff

I 1926 kom der ei høyring som demonstrerer haldninga i folket, og kanskje også den sterke stillinga til kristendom, kyrkje og bedehus i Ulstein: I 1926 var striden for eller mot brennevinsforbod på det hardaste. Han var også aktuell for kyrkja. Kyrkjedepartementet sende ut skriv med forbod om å halde foredrag for eller mot brennevinsforbodet i landets kyrkjer. Hausten 1926 var det folkeavstemming om forbodet. Dei røysteføre i Ulstein møtte mannjamt opp. Det skal vi straks kome attende til.

Tomta til huset vårt blei utgraven i 1934. Dette var på Osnesgarden, og bruksnummeret vårt vart 107. Far, Karl Johan Hauge, stod som eigar av eigedomen, som fekk det velklingande namnet “Heimro”.

Under utgravinga dukka det opp ei vassåre i atterkant av tomta. Det vart då bestemt å grave ut ein brønn. Det vart sett opp ein kant i ca. 1,25 meter høgde over golvnivået. Brønnen var ca 2 meter lang og 1,5 meter brei. Eit kraftig tredekke vart lagt på toppen. I framkant av tredekket vart det laga ei luke. Sjølve brunnen var om lag 1,5 meter djup.

Tanken om å starte eit nytt bygdeblad var nok at ein ville skape eit meir moderne og aktivt blad, der einspaltene i Vikebladet kunne bytast ut med ein betre layout, og eit meir moderne format. I tillegg ønskte ein at også hendingar og aktivitetar i Hareid kunne kome betre fram. Det vart teke kontakt med Thorkildsen i Vikebladet for å få til eit samarbeid. Dette vart avvist.

Naar jeg har nedskrevet endel gamle bygde­skikke her i Ulstein, er det av to grunde. Først fordi flere har opfordret mig hertil, og dernæst – og det er det avgjørende – fordi det kunde tænkes at være av kulturhistorisk betydning. Det er nøkternt nedskrevet, saaledes som jeg selv har set det, t. eks. bryllupsskikke, eller saaledes som ældre folk har fortalt mig det, t. eks. «om­talsøl» og «be til bustad.» Jeg har hørt det me­ste fra min mor, som i sin tid var flink til at fortælle.

Hasund i mars 1919

Forfattar: Levd liv 2019

Bygdesong er ein song som lovprisar heimbygda eller grenda, og vert ofte framført på 17. mai, ved skuleavslutning eller i andre høgtidelege samanhengar. Dei fleste norske bygder har ein bygdesong, og i Ulstein finn vi bygdesongar i grendene Flø, Ulsteinvik, Hasund/Sundgot, Dimna, Haddal og Eiksund.

I oktober 1964 vedtok Ulstein kommunestyre at det skulle byggjast idrettshall med symjebasseng aust for Ulsteinvik skule. I budsjettet for 1968 var både idretts- og symjehall, hybelhus og pengar til opparbeiding av bustadfelt kome med. I slutten av 1968 kom dei første annonsane i lokalavisa, som fortalde om opningstider for symjehall og badstove. Det skulle bli offentleg bading tre dagar i veka.

Det viktigaste fisket for fiskarbonden utover siste halvdelen av 1800-talet var vintertorskefisket. Båten han brukte, var åttringen, ein låg og heller flatbotna båt med mast og eitt segl. Handteringa av seglet og masta var tungvint. Men etter kvart vart desse båtane justerte, og møringen kom med to master og fem segl. Så kom det dekksbåtar, og enkelte byrja å eksperimentere med motorar. I Ulstein var listerskøyta Svanhild den første med motor. Då Ålesund brann i 1904, stod Svanhild på slipp der og fekk innsett motor på seks hestar. I åra som følgde vart heile kystfiskeflåten i Ulstein motorisert (Johan Ottesen 1987).

Ein onsdagskveld i september 1978 møttest 20 entusiastiske «ungdomar» for å vere med å starte det som i den første tida vart kalla Musikkskulekoret. Møteplassen var Ulstein ungdomsskule sitt musikkrom, og bakgrunnen for at vi møttest var at nokre initiativtakarar hadde fått avtale med den nye musikkskulerektoren om å dirigere eit nytt kor dersom mange nok ville vere med.

Olav Osnes vart fødd 10.07.1916 oppe i Gjerda i Ulsteinvik sentrum. Før krigen var han politikonstabel i Østerdalen og seinare i Volda. I årets utgåve av Levd Liv presenterer me dagbladnotata som Olav Osnes skreiv ned under felttoget i Gudbrandsdalen i aprildagane i 1940.

I Ragnar Ulstein si bok “Lagunen og stormen, Ulstein – bygd i Europa 1940-1945 skriv han mellom anna:

“Kampen mot englandsfarten var ei prioritert sak for Gestapomenn langs vestlandskysten.

I tidlegare tider var nok familielivet meir prega av faste rutinar til faste tider enn det er i dag. Det var ikkje så mykje tekniske hjelpemidlar som  i dag, og det var heller ikkje så store utval i dei få butikkane som då var. Dette galdt både i matvegen, i klesvegen, og for reiskap både på sjø og land.

Kristenfolket følte seg truga i tida rett etter krigen. Under ein fest på Hareidlandet i 1946 talte prost Tjensvoll. Han kom inn på den ideologiske kampen han syntest å registrere i tida, og kristendomens posisjon:

Det internasjonale biletet som rammar inn 1960-talet, er prega av kald krig og frykt for atomkrig. Sovjetrussarane går inn i 10-året med eit forsprang med omsyn til romfart; Gagarin blir første menneske i verdsrommet då han blir send i veg 12. april 1961. Men amerikanarane vinn kappløpet mot månen: Den 20. juli 1969 gjekk mennesket for første gong på månen. Mellom merkesteinane elles er drapet på president Kennedy, opptrappinga av Vietnam-krigen og ungdomsopprøret i 1968. Det siste førte til radikalisering også lokalt, men kanskje for alvor først etter 1970.

For folk som vaks opp etter krigen kan det sjå ut som dette er eit bilete av folk som er vaksne, men med unntak av lærarane er dei eldste nok berre 14 år. Fram til rundt 1970 var det to læreplanar for barneskulen i Norge: Desse fekk undervisning etter Læreplan for landsfolkeskulen. I planen var det ikkje krav om verken gymnastikksal eller skulekjøkken. Derimot skulle jentene ha «Handgjerning» og gutane sløyd. Borna gjekk på skule annankvar dag. Lærarane hadde seks dagars veke.

Forfattar: Kristen Ulstein

Det nye skulelova som vart vedteken av Stortinget i 1827 stilte opp ei rekkje minimumskrav for skulen. Eit av krava var at det skulle vere minst ein «fast» skule i kvart prestegjeld anten i eigne skulebygg eller i leigde lokale. Kyrkjesongaren (klokkaren) skulle vere lærar i den faste skulen. Skulestellet skulle styrast av ein lokal skulekommisjon med prosten (dersom han var tilstades) eller presten som formann.

– Julius Ulstein; litt om idretten i din ungdom fram til Hødd vart skipa. Du er 92 år no og kan fortelje korleis det var.

Slik startar eit unikt bandopptak som Hans Gisle Holstad tok opp med Julius Ulstein i 1977. Julius Ulstein var fødd i 1885 og var svært idretts- interessert heile livet. Han vart 102 år gamal. Her har vi redigert det som kom fram i samtalen om idretten i Ulstein i tida fram til Hødd vart skipa:

Av boka Lagunen og stormen går det fram at forfattaren sjølv, Ragnar Ulstein, var første mann heim av dei ulsteiningane som hadde vore borte under krigen. Han fortel gripande om heimkomsten. Først i bil til Folkestad – frå Ytre Sunnfjord om ettermiddagen 16. mai 1945. Der nede hadde han lege med ein styrke på 70 mann mellom anna for å halde vakt ved tyske fort og festningar ved kysten. No var situasjonen under kontroll, og ved Folkestad låg ein båt og venta på han. Turen gjekk til Eiksund, og der stod HS-folk frå Ulstein med bil og var klare til å skysse Ragnar heim.

Men tida var enno ikkje heilt moden til å ta i bruk det verkeleg store framsteget, nemleg elektrisiteten som på denne tida vart teken i bruk i stadig fleire stader i landet. I Ulstein snakka folk helst om å demme opp store vassbasseng. Ved ei slik vassregulering kunne drivkraft frå vasshjul nyttast til nye og større verksemder. I 1913 tok dei såleis til å setje opp ei bygdemylne ved Ulsteinelva. Ho skulle gi eit større utval mjøl og gryn enn det hadde vore tidlegare på dei små gardskvernene (Johan Ottesen 1992).

I åra 1931 til 38 gjekk eg to-delt sju-årig folkeskule i Dimna krins. Til vanleg var det til saman ca. 20-25 elevar ved skulen. Dei tre første skuleåra vart kalla småskulen, dei fire siste storskulen. Vi gjekk på skulen annankvar dag, fem timar i småskulen og seks timar for dag i storskulen. Eg og dei fleste syskena mine hadde same læraren i heile folkeskuletida, Johannes L. Dimmen (f. 1905).