Onsdag 8. oktober 2003 kallar rådmann Hans Jakob Sandanger inn til pressekonferanse for å legge fram konklusjonen sin. Dagen etter får lesarane det til morgonkaffien: «Lèt igjen døra for trekantprosjektet», er overskrifta på framsida av lokalavisa, som har illustrert oppslaget med ein alvorleg rådmann i ferd med å late att kontordøra si: – Prosjektet er godt, seier Sandanger til avisa, men ikkje mogleg for kommunen økonomisk. Han forklarer at økonomiplanen frå før ligg an til eit underskot på 11,6 millionar kroner det komande året. Då er ikkje trekantinvesteringane medrekna. Dei vil kome som ein ekstra årleg kostnad på 3,1 millionar kroner. Dermed hadde politikarane fått tala på bordet. Formannskapet skulle handsama Trekantsaka 16. oktober, kommunestyret 23. oktober.
På 1800-talet omkom det i alt 14 menneske frå Dimna krins på heimveg frå kyrkje. I 1823 drukna det fem mannfolk på veg frå Herøy kyrkje. At straum og vind kan skape skavl og bølgjer sør for Dimnaneset er velkjent, men at sjøvane karfolk i sine beste år skulle omkome innanskjers på veg frå kyrkje, var uventa. I ettertid har det vore sagt og påstått at karane truleg hadde vore med i eit lystig lag etter kyrkjetid og at dette hadde samanheng med ulukka.
Artikkelforfattar Kjell Garnes vaks opp på Garnes og opplevde det tyske nærværet ved Dragsundbrua i krigsåra. Han var seks år gamal då krigen braut ut i Noreg, og han hadde nettopp fylt ni år då krigen kom til Garnes. Gjennom eigne opplevingar og samtalar med sentrale vitne, skriv han her om dramaet denne marsdagen i 1943.
Kjelde: Harald Jørgen Rasofielson Hatløy.
Rasofiel Johanson Hatløy, frå Johangarden på Hatløya, skulle opp i Vik for å selje egg og smør. Samtidig skulle han handle ulike varer. Dette hende truleg ei tid mellom 1933-34, tidleg i veka.
På riksplan er det ved inngangen til denne perioden ei sak som meir enn noko pregar den politiske debatten, EF-spørsmålet. I 1970 vedtok Stortinget mot 17 røyster å fornye søknaden om medlemskap. I 1971 hadde regjeringa Borten gått. Koalisjonssamarbeidet hadde teke til å bli tynnslite, til sist så tynt at regjeringa sprakk på ein bagatell: Medan medlemskapstingingane gjekk føre seg, kom det for ein dag at statsministeren på ei flyreise hadde vist ein fortruleg rapport frå ambassaden i Brussel til leiaren for Folkerørsla mot medlemskap i EF, Arne Haugestad.
Denne artiklen er bygd på ein samtale Konrad Myrene hadde med Oskar Garnes. Dette lydopptaket er seinare skrive ned av Kjell Garnes.
Som ishavsskipper har Oskar Garnes levd eit hendingsrikt liv og opplevd mange dramatiske situasjonar der nord. «Vikingen» har fått ein prat med han. Det er ein uvanleg 17. mai han fortel om, og det høvde så meint at det no nett er 50 år sidan.
– No fortel Oskar Garnes:
Innlegg i lokalavisa fortel mykje om kva vilkår innbyggjarane levde under. Etter eit foreldremøte på ein skule skriv ei mor eit innlegg i Vikebladet og uttrykkjer otte for borna og oppveksten: – Skulle det ikkje kunne la seg gjere å lære borna å få nokre høgare interesser enn dei fleste ungdommar her har no, utan at foreldra må betale massevis av pengar for kvart barn? Dei fleste veit at det ikkje er så gode tider her no at alle kan greie det; slett ikkje dei som har ein stor barneflokk (…). Når borna skal på søndagsskule søndag morgon, finn dei flasker og ting som verre er, etter vegane, prøver leivningane på flaska, spør etter kva mangt skal tyde; då trur eg det er best vi hjelpest åt alle saman. Mange av gutane røykjer òg; det har eg sett så mang ein gong, skriv ho mellom anna.
For mange år sidan fekk eg eit notat av dåverande rådmann i Ulstein, Asbjørn Waage. Notatet omhandlar ei merkeleg hending på sjøen som skjedde først på 1800-talet. Grunnen til at eg fekk notatet, var truleg at tipp tipp oldefaren min, John Larsson Osnes, var ein av dei som er omtala i hendinga det her skal forteljast om.
Det hadde sjølvsagt vore initiativ frå satsevillige sjeler med kapital i Ulsteinvik før òg. Men no kjem det eit oppslag i lokalavisa som signaliserer at noko meir kan vere i emning: Lokale investorar som vil gjere sitt for å endre bygdebyen. Bjarne Wærdahl er først ute i denne nye bølgja. I avisa gjer han seg til talsmann for selskapet Bard Vekst og melder si interesse for Geileneset: – Vi verker etter å kome i gang. Vi treng eigedom og har kapital, slår han fast.
– Det er ingen diskusjon lenger, spør du meg, vi må innføre eigedomsskatt, meinte rådmann Einar Vik Arset då han orienterte det nye kommunestyret om arbeidet med budsjettet for 2016. Rådmannen viste til at tidene hadde blitt trongare for næringslivet og at kommunen neppe ville få like gode inntekter dei neste åra. Dette var 4. året på rad at Vik Arset tok til orde for eigedomsskatt i Ulstein. Han meinte gevinsten første året ville lyde på vel 13 millionar kroner.
Når ein no etterkvart kan ta i bruk Eiksundbrua og kome seg tørrskodd over til Eika, vil nok mange ta spaserturen dit.
Folkevandringane har vore frå fjordane og utover, nærare og nærare fisken. Slik har det vore i Eiksund og slik har det vore på Elika. Unntaket er Sunde 1 som fekk brukarar frå Ulsteinstranda og Flø. Sundevågen og Klungsvågen er gode båthamner. Til Klungsvågen kom dekksbåtar m.a. frå Vartdal for å ligge trygt mellom fiskjene. Langevågen, som går inn ved Geitholmen, er dei siste åra ei mykje nytta overnattingshamn for fritidsbåtar.
Åra rundt 1940 var avslutninga på dei såkalla harde tredveåra både i norsk og europeisk historie. Oppgangen i næringslivet og det økonomiske livet hadde starta allereie i 1935 her i landet. Straks føre krigen var difor tida prega av optimisme og nysatsing innan næringsliv og handel, og ein var komen opp på nokolunde normal aktivitet når det gjaldt samfunnslivet i det heile. Såleis var det mange av dei bedriftene og verksemdene som for ettertida skulle få så stort oppsving, som vart grunnlagde nett i denne tida.
Før eg skal prøve å skrive noko om korleis Eiksundbygda opplevde krigsåra – trur eg at eg vil byrja med dagen før krigsutbrotet – nemlig den 8.april.
Første nyttårsdag 2008 tok selskapet Tide over sambandet Hareid-Sula. Med det var ein epoke på åtte år for ferjeselskapet Hurtigruten AS over for dette sambandet. Frå 1. januar 2009 skulle hurtigbåten Tideekspressen bryte bølgjene over Breisundet.
Saman med rådmann Asbjørn Waage var kommuneingeniør Bjarne Reite ein av dei som må seiast å vere far til det nye Ulstein. Då han hadde den siste arbeidsdagen sin på Ulstein rådhus og vart pensjonist i slutten av september 1985, laga Vikebladet eit lengre intervju med han. Reite kom til Ulstein i 1962, akkurat då utviklinga i kommunen verkeleg fekk fart på seg.
Politikarane i Ulstein såg etter kvart at ein levedyktig kommune er avhengig av elektrisk kraft. Kommunen må sikre seg eit kommunalt elektrisitetsverk, og dessutan ta del i ei stor framtidsretta utbygging i indre strøk. Spørsmålet om utbygging av Tussa-vassdraget hadde kome opp i 1916. Då hadde Hjørundfjord kommune kome til at utbygginga ville vere for stor for kommunen åleine. Her måtte det samarbeid til. AS Tussa kraftselskap blir skipa 26. november 1917.
Torsdag 27. februar 2000 eksploderer ei nyheitsbombe: Over eit bilete av Morten Ulstein slår overskrifta over framsida på lokalavisa mot lesarane: «Byggjer offshorefartøy hos Langsten». Medan hundrevis er i ferd med å bli permitterte ved Ulstein Verft, averterer konkurrenten Langsten Slip & Båtbyggeri etter arbeidskraft. Verftet i Tomrefjord har fått oppdraget med å byggje eit offshorefartøy til 250 millionar kroner. Oppdragsgivar er mellom andre ulsteinselskapet Borgstein, der Morten Ulstein er ein av aksjonærane.
Det er i siste halvdel av mars. Torskefisket er kome so langt at karane hev fått tjøra av fingrane. Den fiskaren som ikkje hadde fingrane impregnerte med tjøre når fisket starta, hadde ikkje fornya vegna si forsvarlegt i vinter. Veret hev vore laglegt i vinter, fisket hev ogso vore godt, truleg godt over eit middels år. So i år vert det nokre kroner meir enn vanlegt på «misjonsgarna» ogso.
Det finst årstal og datoar som skjer seg inn i historia som eit barberblad og deler henne i eit før og eit etter. Tysdag 4. mai 1999 er ein slik dato i lokalhistoria. Bygda vart aldri den same.
For ei stund sidan fekk Ulstein Historielag eit fint foto av Åshild Sivertsen (f. 1926). Fotograf er Olav Hjertenes, og fotoet er teke 17. mai 1960.