Kultur

Innhald
223 treff

I Ragnar Ulstein si bok “Lagunen og stormen, Ulstein – bygd i Europa 1940-1945 skriv han mellom anna:

“Kampen mot englandsfarten var ei prioritert sak for Gestapomenn langs vestlandskysten.

I tidlegare tider var nok familielivet meir prega av faste rutinar til faste tider enn det er i dag. Det var ikkje så mykje tekniske hjelpemidlar som  i dag, og det var heller ikkje så store utval i dei få butikkane som då var. Dette galdt både i matvegen, i klesvegen, og for reiskap både på sjø og land.

Kristenfolket følte seg truga i tida rett etter krigen. Under ein fest på Hareidlandet i 1946 talte prost Tjensvoll. Han kom inn på den ideologiske kampen han syntest å registrere i tida, og kristendomens posisjon:

Det internasjonale biletet som rammar inn 1960-talet, er prega av kald krig og frykt for atomkrig. Sovjetrussarane går inn i 10-året med eit forsprang med omsyn til romfart; Gagarin blir første menneske i verdsrommet då han blir send i veg 12. april 1961. Men amerikanarane vinn kappløpet mot månen: Den 20. juli 1969 gjekk mennesket for første gong på månen. Mellom merkesteinane elles er drapet på president Kennedy, opptrappinga av Vietnam-krigen og ungdomsopprøret i 1968. Det siste førte til radikalisering også lokalt, men kanskje for alvor først etter 1970.

Av boka Lagunen og stormen går det fram at forfattaren sjølv, Ragnar Ulstein, var første mann heim av dei ulsteiningane som hadde vore borte under krigen. Han fortel gripande om heimkomsten. Først i bil til Folkestad – frå Ytre Sunnfjord om ettermiddagen 16. mai 1945. Der nede hadde han lege med ein styrke på 70 mann mellom anna for å halde vakt ved tyske fort og festningar ved kysten. No var situasjonen under kontroll, og ved Folkestad låg ein båt og venta på han. Turen gjekk til Eiksund, og der stod HS-folk frå Ulstein med bil og var klare til å skysse Ragnar heim.

Men tida var enno ikkje heilt moden til å ta i bruk det verkeleg store framsteget, nemleg elektrisiteten som på denne tida vart teken i bruk i stadig fleire stader i landet. I Ulstein snakka folk helst om å demme opp store vassbasseng. Ved ei slik vassregulering kunne drivkraft frå vasshjul nyttast til nye og større verksemder. I 1913 tok dei såleis til å setje opp ei bygdemylne ved Ulsteinelva. Ho skulle gi eit større utval mjøl og gryn enn det hadde vore tidlegare på dei små gardskvernene (Johan Ottesen 1992).

I åra 1931 til 38 gjekk eg to-delt sju-årig folkeskule i Dimna krins. Til vanleg var det til saman ca. 20-25 elevar ved skulen. Dei tre første skuleåra vart kalla småskulen, dei fire siste storskulen. Vi gjekk på skulen annankvar dag, fem timar i småskulen og seks timar for dag i storskulen. Eg og dei fleste syskena mine hadde same læraren i heile folkeskuletida, Johannes L. Dimmen (f. 1905).

Korleis pregar tragediar og død tankar og åndsliv mellom folk? I den perioden vi no er inne i, gjer medisinen ytterlegare framsteg; sjukdommar som tuberkulose, lungebetennelse, influensaepidemiar og poliomyelitt blir gradvis slegne tilbake som dødstruslar. Fødslar med tidleg barnedød blir òg sjeldnare. Arbeidslivet på sjø og land blir tryggare enn det hadde vore i tiåra før krigen.

Ein rapport frå distriktslege Sellevold i Ulstein om kontroll av svangre viste at det hadde vore mykje mindre blodmangel mellom dei gravide i 1946 enn i krigsåra. Det hadde vore utført kontroll av spedborn og småborn i Ulstein heile året. Det var jordmora som stod for kontrollen, oftast saman med ein av legane: – Med omsyn til helsa hos desse borna må vi seie at den stort sett har vore god. Mødrene er særs interesserte i godt stell og ernæring, og dei har vore flinke til å gi borna sine bryst og er lydhøyre for rettleiing.

På 1800-talet omkom det i alt 14 menneske frå Dimna krins på heimveg frå kyrkje. I 1823 drukna det fem mannfolk på veg frå Herøy kyrkje. At straum og vind kan skape skavl og bølgjer sør for Dimnaneset er velkjent, men at sjøvane karfolk i sine beste år skulle omkome innanskjers på veg frå kyrkje, var uventa. I ettertid har det vore sagt og påstått at karane truleg hadde vore med i eit lystig lag etter kyrkjetid og at dette hadde samanheng med ulukka.

Artikkelforfattar Kjell Garnes vaks opp på Garnes og opplevde det tyske nærværet ved Dragsundbrua i krigsåra. Han var seks år gamal då krigen braut ut i Noreg, og han hadde nettopp fylt ni år då krigen kom til Garnes. Gjennom eigne opplevingar og samtalar med sentrale vitne, skriv han her om dramaet denne marsdagen i 1943.

Kjelde: Harald Jørgen Rasofielson Hatløy.

Rasofiel Johanson Hatløy, frå Johangarden på Hatløya, skulle opp i Vik for å selje egg og smør. Samtidig skulle han handle ulike varer. Dette hende truleg ei tid mellom 1933-34, tidleg i veka.

På riksplan er det ved inngangen til denne perioden ei sak som meir enn noko pregar den politiske debatten, EF-spørsmålet. I 1970 vedtok Stortinget mot 17 røyster å fornye søknaden om medlemskap. I 1971 hadde regjeringa Borten gått. Koalisjonssamarbeidet hadde teke til å bli tynnslite, til sist så tynt at regjeringa sprakk på ein bagatell: Medan medlemskapstingingane gjekk føre seg, kom det for ein dag at statsministeren på ei flyreise hadde vist ein fortruleg rapport frå ambassaden i Brussel til leiaren for Folkerørsla mot medlemskap i EF, Arne Haugestad.

Denne artiklen er bygd på ein samtale Konrad Myrene hadde med Oskar Garnes. Dette lydopptaket er seinare skrive ned av Kjell Garnes.

Som ishavsskipper har Oskar Garnes levd eit hendingsrikt liv og opplevd mange dramatiske situasjonar der nord. «Vikingen» har fått ein prat med han. Det er ein uvanleg 17. mai han fortel om, og det høvde så meint at det no nett er 50 år sidan.

    No fortel Oskar Garnes:

Innlegg i lokalavisa fortel mykje om kva vilkår innbyggjarane levde under. Etter eit foreldremøte på ein skule skriv ei mor eit innlegg i Vikebladet og uttrykkjer otte for borna og oppveksten: – Skulle det ikkje kunne la seg gjere å lære borna å få nokre høgare interesser enn dei fleste ungdommar her har no, utan at foreldra må betale massevis av pengar for kvart barn? Dei fleste veit at det ikkje er så gode tider her no at alle kan greie det; slett ikkje dei som har ein stor barneflokk (…). Når borna skal på søndagsskule søndag morgon, finn dei flasker og ting som verre er, etter vegane, prøver leivningane på flaska, spør etter kva mangt skal tyde; då trur eg det er best vi hjelpest åt alle saman. Mange av gutane røykjer òg; det har eg sett så mang ein gong, skriv ho mellom anna.

For mange år sidan fekk eg eit notat av dåverande rådmann i Ulstein, Asbjørn Waage. Notatet omhandlar ei merkeleg hending på sjøen som skjedde først på 1800-talet. Grunnen til at eg fekk notatet, var truleg at tipp tipp oldefaren min, John Larsson Osnes, var ein av dei som er omtala i hendinga det her skal forteljast om.

Når ein no etterkvart kan ta i bruk Eiksundbrua og kome seg tørrskodd over til Eika, vil nok mange ta spaserturen dit.

Folkevandringane har vore frå fjordane og utover, nærare og nærare fisken. Slik har det vore i Eiksund og slik har det vore på Elika. Unntaket er Sunde 1 som fekk brukarar frå Ulsteinstranda og Flø. Sundevågen og Klungsvågen er gode båthamner. Til Klungsvågen kom dekksbåtar m.a. frå Vartdal for å ligge trygt mellom fiskjene. Langevågen, som går inn ved Geitholmen, er dei siste åra ei mykje nytta overnattingshamn for fritidsbåtar.

Bakgrunnen

Historie og kultur i Ulsteinregionen rundt 1940

Åra rundt 1940 var avslutninga på dei såkalla harde tredveåra både i norsk og europeisk historie. Oppgangen i næringslivet og det økonomiske livet hadde starta allereie i 1935 her i landet. Straks føre krigen var difor tida prega av optimisme og nysatsing innan næringsliv og handel, og ein var komen opp på nokolunde normal aktivitet når det gjaldt samfunnslivet i det heile. Såleis var det mange av dei bedriftene og verksemdene som for ettertida skulle få så stort oppsving, som vart grunnlagde nett i denne tida.

Politikarane i Ulstein såg etter kvart at ein levedyktig kommune er avhengig av elektrisk kraft. Kommunen må sikre seg eit kommunalt elektrisitetsverk, og dessutan ta del i ei stor framtidsretta utbygging i indre strøk. Spørsmålet om utbygging av Tussa-vassdraget hadde kome opp i 1916. Då hadde Hjørundfjord kommune kome til at utbygginga ville vere for stor for kommunen åleine. Her måtte det samarbeid til. AS Tussa kraftselskap blir skipa 26. november 1917.

Det er i siste halvdel av mars. Torskefisket er kome so langt at karane hev fått tjøra av fingrane. Den fiskaren som ikkje hadde fingrane impregnerte med tjøre når fisket starta, hadde ikkje fornya vegna si forsvarlegt i vinter. Veret hev vore laglegt i vinter, fisket hev ogso vore godt, truleg godt over eit middels år. So i år vert det nokre kroner meir enn vanlegt på “misjonsgarna” ogso.