«Den 30. Oktober 1847 rammedes den af en Lydstraale der splittede Taarnet og sprengte de massive Mure saaledes fra hinanden, at det ved Skjøn blev erkleret umuligt at reparere den.» Dette er den stutte meldinga Wraamann har ført inn i kallsboka.
I 1941 bestemte tyskarane at folk skulle levere inn radioapparata sine. Okkupantane ville hindre at innbyggjarane fekk propagandasendingane frå London rett inn i stova. Det var berre folk som var medlemer av NS som fekk ha radio. Dersom politiet fann ein radio heime hos nokon, medførte det streng straff. Det var relativt mange som gøymde unna radio i Ulstein, og folk stakk vekk apparata på dei mest utkropne stader. Sjølv om tyskarane ofte leitte etter ulovlege radioar, fann dei berre ein i Ulstein under heile krigen.
I dette oversynet over skulehaldarar og lærarar i Ulstein, har eg også teke med klokkarane og prestane. Både før og etter innføringa av allmugeskulen sto prestar og klokkarar sentralt i opplysingsarbeidet. Allereie etter reformasjon vart prestar og klokkarar pålagde å drive katekismeopplæring på søndagar etter kyrkjetid («Kirkeordinansen» av 1539). Sjølv om konfirmasjon og allmugeskule ikkje vart innført før 200 år seinare, var dette den første spiren til ein ordna skule her i landet. I 150 år var skulen i røynda meir eller mindre ein rein kristendomsskule.
Å vere lærar, eller «skulehaldar», hadde låg status heilt frå starten. Folk flest såg ikkje med særleg velvilje på skulen. For dei var dette berre ei ny utgift som dei vart pålagde av den forhatte danske-kongen. Det kom ikkje statspenger til å drive skule for; utgifter til Iøner og læremiddel måtte bygdefolket dekkje sjølve. Det kunne vere ei nokså utakknemleg oppgåve å gå frå gard til gard og tigge til seg den Iøna ein hadde krav på.
Oshaugen er det største arkeologiske kulturminnet i Ulstein kommune, og mange vil kanskje leggje til at det er det mest storslagne også. Gravrøysa ligg høgt og fritt til på eit høgdedrag ved Osnessanden og med godt utsyn over skipsleia vest for Ulsteinvik. Fagfolk er usikre på kor gamal røysa er. Nokre meiner ho kan vere frå yngre bronsealder, andre frå eldre jarnalder (ca. 1000 f.Kr. – 400 e.Kr.). Generasjon etter generasjon har dermed levd og virka ved sida av Oshaugen. Denne artikkelen handlar om spora etter desse menneska.
Mine foreldre Marius og Kornelia vaks opp i ei tid der det viktigaste var å ha pengar til mat og klede. Ein sykkel var også god å ha for å kome seg på arbeid og for å utføre andre ærend, og færingen var ein viktig del av kvardagen til både fiskeri og ærend til ”Vik”.
Artikkelen baserer seg på utdrag frå boka “Magnus og Lisbet Rise frå Øvre Rise på Hareid – deira aner og etterkommarar”.
Namnet på garden vert uttala Ri’se med lang i og det er ubøygt.
Ulstein kommune hadde eit skrikande behov for barnehageplassar då den kommunale Skollebakken barnehage opna dørene i oktober 1984.
Med den mangelen på mat og klede som etter kvart rådde i krigsåra, vart kvinnene stilte på store prøver. Det gjaldt å vere oppfinnsam når ein skulle få den vesle maten som ein hadde greidd å skaffe, til å vekse på matbordet og mette dei svoltne munnar. Mykje av slitet til kvinnene viser det lite og ingen ting att av. Kleda dei sydde om – og om igjen, vart til slutt så utslitne at fillene ikkje lenger var verdt å samle på. Men kvinnene måtte ofte stå på frå morgon til kveld.
Skipsverfta i regionen starta 2006 med over sju milliardar kroner i ordreboka. Fleire hadde byrja å snakke om at ordrefesten snart ville vere over. Men forskingsleiar Oddmund Oterhals ved Møreforsking trudde ikkje på noko krakk. Bodskapen hans var at verfta ville ha god ordreinngang i fleire år framover. Slik vart det. Ordrane strøymde inn. Ulstein hadde tre milliardar i ordrereserve, Kleven to milliardar. Dette skulle auke. Ulstein teikna til dømes ein kontrakt med Olympic på 1,3 milliardar i desember dette året. Ein større boom hadde den lokale skipsindustrien aldri opplevd. No investerte Kleven også i bedding og ny hall. Ikkje lenge etter tinga Rem Maritime to nye skip ved Kleven.
Politikarar og kommuneadministrasjon i Ulstein var i 1970 for lengst samde om å flytte linja for indre hamn i Ulsteinvik lengre ut mot marebakken, fylle ut og vinne meir land. Utfyllinga skulle også gjelde inn mot Saunes. Utfyllinga i sjøen i Ulsteinvik la til rette for ei omfattande utvikling og endring av Ulsteinvik sentrum. Ein god del av massen kom frå Hatlø-verkstaden som tidleg på 1970-talet skaut ut ei stor dokk.
To veker før jul i 2015 var heile 24 skip i offshoreflåten på Ytre Søre Sunnmøre lagde i opplag. Skipsreiar Åge Remøy såg ikkje lyst på situasjonen då han kommenterte saka til Vestlandsnytt: – Vi er i ferd med å legge eit vanskeleg år bak oss, men eg trur vi får det endå tøffare i 2016. Oljeprisen går feil veg, og aktiviteten vil ikkje auke. Så eg kan ikkje sjå noka lysning i året som kjem. Krisa som næringa står oppe i, er truleg den verste nokon gong, meinte Remøy.
Kleven hadde kome på lokale hender. I januar 2000 vart det klart at investorgruppa, Kleven-familien, Harvest Elektro og Hareid Elektriske også kjøpte tilbake Kværner Florø: – Strategien vår har heilt sidan i fjor vår vore å kjøpe tilbake både verftet i Ulstein og det i Florø. Men lokalpatriotismen gjorde at vi satsa på Ulstein-bedrifta først, kommenterte John M. Kleven til lokalavisa.
Trass i internasjonal finanskrise vart året 2009 det beste nokon gong i historia til Ulstein Group. Med ei omsetning på 3,6 milliardar kroner enda konsernet med eit driftsresultat på over ein halv milliard kroner. Konsernet delte ut heile 40 millionar kroner i bonus til medarbeidarane sine. Dei 800 tilsette kunne innkassere mellom 25.000 og 160.000 kroner kvar.
I boka Hundre år – Hundre personar i Ulstein skriv redaktør Asle Geir Widnes Johansen at for Magne Grimstad sr. var speidararbeidet eit kall. Mykje tid gjekk med, og til heimen hans kom alle som skulle ta prøver og få rettleiing. Han var og med og arrangerte ei rekke leirar og samlingar, men då kona Marta døydde i 1969, miste han både lyst og kraft for ei tid. I denne boka vert Magne Grimstad sr. heidra for lang og tru teneste knytt til speiararbeidet.
Marit Dimmestøl Voldsund, fødd 06.10.1935, gifta seg med Arnold Voldsund og flytta til Voldsund i 1953. Faren hennar var Sigurd Dimmestøl (1899) frå Skogstranda, og mora var Signe Garnes (1904).
Asbjørg Gjerdsbakk gifta seg i 1957 med Odd Magne Brune frå Dalsfjorden. Han var då ferdig utdanna ingeniør i Porsgrunn og hadde allereie fått seg fast jobb på Borregård før han var ferdig utdanna. Etter bryllupet flytta dei til Sarpsborg der dei budde heile sitt yrkesaktive liv.
Eg vaks opp i ei tid då “verda” var der eg budde. Verda var i “min veg”. På denne tida kjende alle alle. denne tida var dei fleste på fornamn med kvarandre. Det var berre nokre få det vart brukt etternamn på når vi snakka til eller om dei. Det var ei tid då somrane var lange og varme. Det var ei tid då snøen og dei islagde vatna kom fort og forsvann like fort.
Eg stend og sagar sund ein gamal færing som har stått i naustet vårt i mange år. Ein gamal slitar som har tent ein veglaust småbrukar- og fiskarheim. Der er sovisst ikkje noko romantisk over ein slik båt. Men tankane byrjar å arbeide hjå meg om å skrive ned nokre minne frå ca. 60 år attende. Han er om lag jamgamal med meg.
Ringstaddalen ligg i retning sydvest- nordaust og åpner seg ned mot Haddal, og endar fram mot Løkeberget som stenger i nord. Ved foten av Løkeberget ligg garden Løset, og avstanden frå Haddal til Løset er vel 4 km. I fremre av enden av dalen ligg eit kryssande dalføre som går framover mot Fjelle, og der vegen går vidare over Brekkene og ned mot Hareidseidet. Nedanfor Løset ligg Løsetvatnet der utlaupet er kjelde til elva som renn gjennom dalen.