Den siste verdskrigen fekk store konsekvensar for mange, slik også for to brør frå Børselv i Finnmark og to systre frå Jørngarden på Ulstein.
Dette er ein artikkel som baserer seg på eit patentskriv som blei delt ut til bønder som hadde ansvar for å frakte posten. Ordninga med postbønder har røter tilbake til 1647, og blei ei statleg ordning frå 1719. Ein postbonde skulle overta post levert av forrige postbonde på ruta, og overlevere den til nestemann i rekka. Til gjengjeld var han friteken for utskrivning, skyssferd, innkvartering m.m.
Ulstein hadde mot slutten av 1970-talet fire postområde: Eiksund, Garnesgrend, Haddal og Ulsteinvik. Tilhøva hadde vore stabile, og Postverket hadde 14 tilsette i kommunen. Men det nærma seg no den perioden der posten skulle bli rasjonalisert og fleire postkontor lagde ned.
Soknepresten og lærararane hadde mykje makt i lokalsamfunnet denne tida. Kanskje kunne dei handle slik at dei fekk folk mot seg. Ein episode i Ulstein fortel noko både om tida og om kvifor Holmås kanskje ikkje fekk like sterk posisjon i Ulstein som i Hareid. Den 14. oktober 1932 trykkjer Vikebladet eit innlegg underteikne med «Fleire» og er adressert til sokneprest Holmås:
Den gamle prestegarden i Ulstein ligg på Dimnøya, nokre kilometer sørvest for Ulsteinvik.
Garden har fått namn etter sundet han ligg ved, Dimna- eller Dimnøysundet, mellom Dimnøya og Hareidlandet.
Presten i Dimnasund Nils Chr. Anker (1881 – 1894) starta planting av Prestegardsskogen. Han fekk planta eit stort furufelt i sørhellinga mot Ertesvåg ifølge Bygdeboka for Ulstein.
I Ulstein kyrkjelyd fall eidfestinga på 25. mars 1814. Sokneprest Buschmann heldt talen i den svulstige språkdrakta som var typisk for tida. I forordet til den trykte talen (S. Aarflots Bogtrykkerie) fortel Buschmann at han har late talen trykke i nokre eksemplar etter at vener og mange i kyrkjelyden har oppmoda han om det. Kanskje kunne det vere med på å halde oppe litt av den ånda som talen syntest å skape hos tilhøyrarane. Her gir eg att delar av talen omsett til nynorsk.
Under krigen kunne industri gå i stå på grunn av at småting ikkje var å oppdrive. Eitt produkt som møbelindustrien stod opprådd for, var bølgjestiftar.
Den vidare gangen i kampen til prestane og lærarane viser at Quisling måtte slå retrett. I det ytre kunne nok NS sjå ut til å ha sigra, summerer Ragnar Ulstein opp, men legg til: – Mange lærarar vart sende på tvangsarbeid (Kirkenes), andre sat på Grini eller Falstad. Fangevaktarane prøvde å gjere dei mjuke med hard eksersis, hardt arbeid og lite mat. Dei nådde sine mål. Med få unntak underteikna lærarane ei erklæring om å melde seg inn i Lærarsambandet.
Flya kom aldri tilbake, men ulsteiningane hadde fått seg ein støkk. Fienden kunne dukke opp her òg. Folk byrja snakke om at spionar var på ferde, enkelte meinte dei såg mystiske lys om nettene. Vikebladet gav uttrykk for den redsla mange bar på: – Ver varsam med det du seier, skreiv avisa som mellom anna åtvara mot ordskifte på gatehjørne og kaféar. Mellom folk dukka det opp historier som ofte hadde lite rot i røyndommen. Vikebladet tok tak i dette og: – Me vil åtvare folk mot å legge til av eigen fantasi det ein høyrer i radio eller les i blada. Det er ein forkasteleg uskikk.
Lokalavisa Vikebladet var som alle andre offentlege aviser under kommando. Redaktør Johs. Thorkildson ordna det tilsende stoffet og redigerte det stort sett i samsvar med direktiva han fekk. Vi har få kjelder som kastar lys over tilhøva mellom Vikebladet og den tyske sensuren.
Det var ein merkedag i Ulsteinvik 15. januar 1970 då ein av godsrutebåtane til Det Stavangerske Damskipsselskab og Innherreds Aktie Dampskibsselskab, Ryfylke, kom innom på den første turen med stopp i Ulsteinvik. Dei to selskapa hadde no sett i gang rute her. Ulsteinvik ville få to stopp i veka, eitt på nordgåande og eitt på sør. Båten gjekk frå Stavanger til Trondheim, Steinkjer og Levanger. Ruta var ikkje minst viktig for industrien i Ulstein-regionen.
I mai 1938 skriv Sunnmørsposten: – Det kommunikasjonsmøtet som vart halde i Ulsteinvik førre veke, har krav på merksemd frå styresmaktene. Der møtte sendemenn både frå Herøy, Ulstein og Hareid. Bak desse står eit folketal på 9-10.000 menneske. Næringslivet i desse kommunane vender seg utetter; fiske, fangst og ein industri som har teke seg godt opp dei siste 20 åra. Alt dette er yrkesgreiner som krev godt rutesamband, snøgg postgang og godt telefonsamband bygdene imellom og utetter.
I Vikebladet 31. januar 1946 skriv doktor Sellevold eit innlegg der han peiker på dei dårlege vegane enkelte stader i kommunane: – Gode vegar er ei kommunal oppgåve. Dei krappe svingane på Overå t.d. har vore årsak til mange og til dels alvorlege ulykker. Men det ser ikkje ut til at nokon styremakter får legge om desse svingane.
I starten av august 1961 var asfalteringa av Ulsteinvik sentrum ferdig i denne omgang. Kostnaden vart delt med to tredjedelar på kommunen, ein tredjedel på staten. Samtidig hadde nokre private nytta høvet til å få asfalt framfor eigedommane sine, mellom desse Servicestasjonen og Ulstein samfunnshus. Haldeplassen var mykje utvida, og det skulle merkast opp parkeringsplassar for bussar, godsvogner og drosjer.
Det steig no til overflata eit stadig sterkare ønske om at Ulstein måtte skaffe seg eit samfunnshus med mellom anna høve til kino. Heilt sidan Hareid starta kino på Trudvang rett før krigen, hadde filminteresserte ulsteiningar drege over Eidet. No meinte fleire at tida var inne for å starte arbeidet med eit eige lokale. Ein av dei som engasjerte seg i debatten, var den unge Idar Lars Ulstein.
– Det som særprega desse krigsåra, var det gode forholdet mellom naboar og arbeidskameratar. Den felles lagnaden førte til eineståande samhald og hjelpsemd. Trengselstida sveisa folk i hop, også på arbeidsplassane, fortalde disponent Leif Hatlø ved Hatlø Verksted i eit intervju (d. 1983), gitt att i Vikebladet i 1995.
Når krigen no var over, heldt rasjoneringa av ei rekke varer fram – til dels i fleire år. Men sjølv om det var optimisme og pågangsmot i jordbruket i Ulstein, var det andre yrkesgrupper som fekk meir vind i segla i den nye tida. Industrialiseringa skaut fart, og fiske og fangst fekk nokre år utover med gode fangstar og bra prisar. Lokalsamfunnet går inn i ei endring på meir enn ein måte.
I 1896 stifta ei gruppe kvinner med Fredrikke Marie Qvam i spissen Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS). Qvam var med i leiinga heilt til 1933 då ho var 90 år gammal. Spiren til å skipe Ulstein Sogns Sykepleieforening, som namnet var frå først av, vart sådd då dokter Øverland gjesta Ulsteinvik og heldt foredrag. Han var reisesekretær for Nasjonalforeningen, og det var arbeidet for dei tuberkuloseramma som først og fremst låg legen på hjertet.