Aina Moldskred tok i starten av 2000 imot 60.000 kroner i støtte frå næringsfondet i Ulstein for å realisere planane sine for huset i Kyrkjegata 3, det som skulle bli heitande Krukkehuset. Målet var å skape eit kreativt miljø midt i Ulsteinvik sentrum med keramikkverkstad, måleatelier, galleri og kunstkafé. Huset vart ein institusjon i mange år. Ei av dei som opna verksemd i Krukkehuset, var Laila Lillebø Endresen. Før sat ho heime hos seg sjølv og sydde messehaklar, kyrkjetekstilar og kyrkjepynt. I mars 2001 var Laila Lillebø Endresen på plass med tekstil og interiør-verksemd i kjellaren hos Aina Moldskred i Krukkehuset. Herifrå skulle ho drive rådgiving og butikk med tekstil og interiør. Selskapet Laila Tekstil & Interiør vart skipa i 1987. Ho hadde drive selskapet frå heimen sin på Kalveneset i Indre Herøy. Men no trekte ho til Ulsteinvik med delar av verksemda si. I heimelokala skulle ho ha verkstad. Endresen var utdanna interiørkonsulent og ville tilby varer og tenester for innreiing. Huset vart eit samlingspunkt i mange år.
Den lokale høgkonjunkturen heldt seg også utover i 2008, sjølv om året etter kvart skulle føre med seg internasjonal finansuro. Arbeidsløysa var framleis på veg nedover. Odim i Hjørungavåg var eitt av selskapa som hadde vind i segla. Før 2008 var omme, runda selskapet 2 milliardar kroner i omsetning. Våren dette året fekk selskapet ein ordreinngang på over 500 millionar og sat på ein ordrereserve på over 2,1 milliardar kroner. Det var ny rekord. Dei gode tidene gav også feite opsjonar til Odim-toppane. Tre av dei hadde delt 35 millionar i opsjonsgevinst. Den største potten på 21 millionar kroner fekk konsernsjef Jogeir Romestrand som no var i ferd med å gjere seg rik på Odim-eventyret.
Odim AS hadde sigld i medvind som resten av den lokale industrien. Med ei omsetning på 205 millionar kroner i 1995 – og eit driftsresultat på 20 millionar, hadde Odim hatt sitt beste år til no. I tillegg var ordrebøkene fulle. Bedrifta ville ha arbeid til midten av 1997. Den nytilsette direktøren, Eldar Eilertsen, kunne ikkje ha fått eit betre utgangspunkt. Men spørsmålet om utviding av anlegget på Saunes vart stadig meir akutt; det skulle ende med at bedrifta forlét kommunen.
Olav vart fødd 17.03. 1921 i Ulsteinvik. Foreldra var Sina og Julius Ulstein. Olav var den tredje av seks born, fire gutar og to jenter. Ola, som han vart kalla, var den som alltid skulle prøve ut nye idear. Han var ein våghals, full av energi og uro. “På- fynstre”, sa far.
Våren 1931 vart mor innlagd på Kysthospitalet i Stavern med tuberkulose. Ho vart verande der i to år. I denne tida, og sidan periodevis, budde Ola hos ulike onklar og tanter. Kanskje var dette omflakkande tilværet i barndommen, og engstelsen for mor, ei årsak til uroa han hadde i seg.
Denne artikkelen blei skriven av Knut J. Hasund i 1965.
Vi har valt å halde på den skrivemåten som han sjølv brukte då han skreiv dette.
Frå 1. januar 1957 vart ordninga med “skatt av årets inntekt” sett i verk. Dette var vel, etter mi meining, ei god ordning for dei fleste skattytarane.
I 1814 var det berre nokre få såkalla lærde skular her i landet. Det var rett nok katedralskular i dei fire største byane og «borgarskular» i tre av dei. Og landet hadde fått sitt eige universitet året før. Først i 1861-åra kom det til og med borgarskule i Ålesund. Men i praksis var desse skulane ikkje aktuelle for ungdom frå Ulstein.
Då journalisten frå Vikebladet Vestposten rusla rundt på verftsområdet fredag 27. november 1998, fanga ho opp denne kommentaren frå mange av dei tilsette: – Eigarane må sjølvsagt få bestemme kva dei vil gjere med verdiane sine, men vi ventar at dei bruker ein del av pengane til å satse skikkeleg på verftet. Ein annan kommentar var denne: – Salet dreier seg om eit oppgjer om pengar. Vi er no komne til tredje generasjon av eigarar; Idar Ulstein greier truleg ikkje å halde alle trådane lenger. Denne utsegna var slikt som gjekk mann og mann imellom i Ulsteinvik denne hausten.
På tampen av 1976 kunne ordførar Olav B. Urke i Ulstein summere opp situasjonen slik: – Gymnaset og idrettshallen er under arbeid; det vil bli eit løft for kommunen som må bere 50 prosent av kostnadene. Det vil auke lånegjelda også i året som kjem, men skatteinngangen har vore god, vi har teke over Ulstein Vassverk og Haddal Vassverk, 84 hus er under bygging i kommunen, og vi har asfaltert vegar for 400 000 kroner utan å ta opp lån.
Gjennom dei 250 åra vi skal ta føre oss, er det ikkje tvil om at oppvekstvilkåra har endra seg dramatisk – i vår kommune, som i resten av Europa. Dei livsvilkåra som rådde i byrjinga på 1700-talet kan best samanliknast med dei vi i dag kan finne på landsbygda i dei fattigaste u-landa. Oppvekstvilkåra var så annleis enn dei vår generasjon lever under, at det vil vere naudsynt å teikne eit bilete av kvardagen for born i Ulstein for å kunne skjøne rammevilkåra for skulen og kva skulen fekk å seie for samfunnsutviklinga.
Ulstein hadde i 1983/84 vore ein av tre kommunar i Noreg som hadde prøvt ut ordninga med felles helse- og sosialstyre. I juni 1984 var det klart at ordninga hadde fungert så godt at Sosialdepartementet gav grønt lys til endå eit prøveprosjekt i Ulstein og løyvde 116.000 kroner for 1984 til administrativ organisering av helse- og sosialtenesta, ei ordning som departementet meinte kunne ha overføringsverdi til andre kommunar.
Ulstein sokn har mange utkantar og det er eit faktum at ulike former for lagsaktiviteter stort sett har vore konsentrert i sentrumskrinsen.
Når det gjeld indremisjonen var Hansteen ein av dei som såg verdien i å spreie verksemda geografisk. I formannstida hans – siste halvdelen av 90-åra – vart møta systematisk fordelte. Kom det ein emissær til bygda vart det tillyst møte i alle høve i dei fire viktigaste krinsane. Det var også rett ofte emissærmøte både på Hatløya og Vattøya, og presten fordelte bibeltimane sine med ein eller to i kvar krins.
Lemen var der, men orgelem vart han heitande fyrst i 1928 frå 12. august då eit lite harmonium vart teke i bruk. Nyepresten var van med orgel og sakna det. Så lånte dei orgelet til «Fredheim» til det vart kjøpt eit større harmonium med to manual og pedal med 30 register og knesvell for crescendo. Dette harmoniet vart bygt i 1928 på harmoniumfabrukken H. Eide, Bergen. Dette orgelet var i brukt heilt til 1952.
Kjell Garnes (90) prega sparebankverksemda i Ulstein i over ein mannsalder. Han tok banken frå å vere ein sjølvstendig sparebank til å verte ein del av Sparebanken Møre-konsernet, og har sine tankar om forholdet til dei som sat med makta i byen. Dei 34 åra han hadde i banken var innhaldsrike og ikkje minst livsendrande for Kjell, etter som det var der han møtte henne som seinare vart kona hans, Marian Bakke. Ho var bankassistent frå juni 1963 til juli i 1966.
Som lita jente var det alltid spennande å gå på oppdagingsferd på mørkeloftet. Der var det litt skummelt og mørkt, der var lavt under taket, og så var der verken trapp eller dør opp til denne staden med så mange underlege ting.
Mellom dei gruppene som ofte hadde det vanskeleg, var eldre menneske. Kårsystemet fungerte ikkje alltid like godt, og ei ny tid kravde nye løysingar. Til samtalemøte 23. april 1889 i Ulstein Indremisjon hadde lærar Johannes Lynge fått i oppgåve å legge ut om kva som kunne gjerast for dei gamle og sjuke i kyrkjelyden. Han reiste spørsmålet om dei ikkje skulle tenkje på å byggje ein heim der eldre og sjuke kunne få skikkeleg og kjærleg stell.
Artikkelen er basert på ei særoppgåve Anna Standal Tangen frå Volda skreiv om Petra Moldskred. Artikkelen er ein forkorta og revidert versjon av særoppgåva. Petra er tanta til hennar farmor Hildur Tangen. I innleiinga til særoppgåva skriv Anna:
På det nasjonale plan var dei første åra av 1990-talet vanskelege for mange. Mykje peikte galne vegen; sviktande oljeprisar, internasjonal lågkonjunktur, rentenivå kring 10 prosent og meir – og ein hard innstrammingspolitikk som regjeringa meinte måtte til for å berge konkurranseevna etter frisleppet midt på 80-talet. Bankkrise og gjeldskrise skaka både den nasjonale og den private økonomien. Konkursane nådde rekordhøgder, og statsbudsjettet drog på store underskot. Reallønna auka nok litt, men slett ikkje for alle. Mange fall ut av arbeidsmarknaden og måtte greie seg med uføretrygd eller sosialhjelp. Fleire kom i gjeldsklemme, og arbeidsløysa var heilt oppe i 184.000 registrerte i 1992. Men dei lokale industrilokomotiva klarte seg bra.
Det fanst to grupper som særleg måtte kjempe for meir enn nasjonen og meir enn maten: Lærarane og prestane. Frå første stund hadde dei nye makthavarane prøvt å få til ei politisk og åndeleg omvending, ei nazifisering av nordmennene. Den omskipinga som tyskarane såg for seg, skulle gripe djupt inn både i barneoppsedinga og undervisninga. Den som ikkje var med, var imot! Den 25. september 1940 utnemnde Terboven sine kommissariske statsrådar som skulle presse gjennom omskipinga, eller nyordninga. Slik sett var det stor skilnad på Noreg og Danmark.