I 1952 er havet framleis draumen for mange gutar frå Ulstein og Hareid, anten det er vintersilda langs Norskekysten, torskefiske med line ved Vest-Grønland eller på ishavet. Men havet er ein lunefull arbeidsgivar, og fiske- og fangstlivet fylt med risiko. Kystfolket har levt med forlis og tragediar sidan Adams dagar. På 1950-talet har båtane blitt større og sikrare, og det er ei utvikling som held fram vidare. Men naturen kan overraske og utfordre, og den perioden vi no er inne i, starta med ein tragedie som engasjerte folk i heile landet, og lenger med:
Vikebladet melde i april 1952 igjen om stor aktivitet ved verkstadene i Ulstein. Ulstein Mek. hadde arbeid med utbetring av fleire båtar og sysselsette for tida 50 mann. Hasund Smie og Sveiseverksted hadde godt med arbeid til 20 mann. Mellom andre båtar skulle Gandal ha montert inn fryseanlegg. Ved Kleven var om lag 10 mann i sving med diverse reparasjonsarbeid. Ved Hatlø var heile 70 mann i arbeid, og verkstaden hadde ei rekke oppdrag. Mellom anna skulle Barden setje inn fryserom og anna utstyr som båten måtte ha til ein Grønlands-tur.
I 1950 var Møre Korkfabrikk i ferd med å reise eit nytt fabrikkbygg og eit nytt lager. Når bygget var ferdig, ville fabrikken kunne utvide produksjonen til det dobbelte. Men det gjekk ikkje lenge før elden var laus igjen i denne fabrikken. Det var berre nokre år sidan sist. No midt i desember 1950 var det fyr igjen. Då arbeidarane ved bedrifta i Hasundstranda møtte opp i 23-tida søndag kveld for å ta til på nattskiftet, vart dei møtte av kvelande røyk.
Lat oss sjå litt på kva Ulstein hadde å by på med omsyn til verksemder i næringslivet ved inngangen til 1950-åra. Opplysningane er henta frå Møre og Romsdal Fylkesleksikon, som har henta inn fakta frå næringslivet i kommunen. Ikkje alle bedriftene hadde levert inn så mykje om seg sjølv, slik at dette blir ei oppramsing lesaren eventuelt kan hoppe over:
Ulsteinskuta Sjannøy drog våren 1950 i Vestisen. Etter at ho kom heim med fangst i april, drog båt og mannskap vidare til Newfoundland.
I midten av februar 1951 melde Vikebladet at det framleis stod mykje sild utanfor kysten på Sunnmøre, og at det hadde vore svære fangstar både for drivarane og snurparane. Alle snurpefangstar på 1500 hektoliter og meir vart dirigerte sørover til Florø, men likevel gjekk det tregt med avtaket.
Våren 1950 var arbeidet med den nye Dragsundbrua i full gang. Målet var å få brua ferdig ut på sommaren 1951. På Dragsund-sida hadde arbeidet med tilkomstvegen kome langt, og på Garnes-sida var dei våren 1950 i full gang med å arbeide opp ny veg nedover til bruspennet. I 1952 vart eit bergensfirma engasjert for å stå for reisinga av brua, som skulle byggjast i betong. I slutten av januar 1953 var brua støypt ferdig. Ho vart ikkje opna for trafikk før ut i februar. Det skulle mellom anna monterast rekkverk.
I april 1951 vedtok Heimevernet at det skulle byggjast ei feltskytebane for Søre Sunnmøre på Gamleeidet i Ulstein. Heimevernssoldatane skulle gjere dugnad på skytebana som ein del av tenesta. Der er restar etter skytebana den dag i dag. Hausten 1951 starta Ulstein kommune arbeidet med ein samla kloakkplan for Ulsteinvik. Kommunen leigde inn teknisk hjelp, og til rettleiing i arbeidet låg det ved fråsegn frå distriktslege Røyneland og Statens Institutt for folkehelse. Samtidig la kommunen ned kloakkrør i Geilevika, både hovudleidning og stikkleidningar. Ved riksvegen gjennom Holsekerdalen vart kloakksystemet forlengd.
Vi er midt i hundreåret, og Ulstein har så langt hatt ei rik og sterk økonomisk utvikling. Men også på det sosiale og kulturelle området har kommunen tradisjonar å byggje vidare på. Her er sju skulekrinsar, Flø, Ulstein, Ulsteinvik, Haddal, Hasund, Hatløy og Vattøy. Skulehusa er stort sett bra, og dei fleste krinsane har gode og romslege leikeplassar. I 1931 bygde dei ny skule i Ulsteinvik og på Ulstein. Skulen i Ulsteinvik vart innvigd i august 1932. I Hasund var det no på slutten av 1940-talet ein ny skule under oppføring. Vidare er det planar om oppføring av gymnastikksal i Ulsteinvik og modernisering av Haddal skule. Kommunen innførte obligatorisk opplæring i nynorsk i 1907.
Rundt 1950 er det kring 30 år sidan Ulstein fekk elektrisk kraft. Industri av ulikt slag har vakse opp og gitt levebrød til mange huslydar. Kommunen har no to større mekaniske verkstader som særleg driv med reparasjon av skrog og maskiner på fiskebåtar og byggjer slike. Dessutan har Ulstein tre større møbel- og trelastverkstader og fleire mindre bedrifter og verkstader av ymse slag. Godt rutesamband og rutebåtar til omliggande kommunar og med Ålesund og andre delar av landet, har gjort sitt til at industrien har teke seg godt opp.
K. Moldskred Rutebiler heldt til i Ulsteinvik og dreiv buss- og varetransport i området Ulstein, Hareid og Brandal, gjerne i korrespondanse med ferjer og passasjerbåtar. På bildet ovanfor ser vi Moldskred får overlevert ein Mercedes OH 321, 1956-modell. Bussen, ein 37-setar, hadde ein 120 HK dieselmoter. Det var første bussen med hekkmotor. Til venstre på bildet står seljaren, Adolf Pedersen frå Ålesund.
Korleis pregar tragediar og død tankar og åndsliv mellom folk? I den perioden vi no er inne i, gjer medisinen ytterlegare framsteg; sjukdommar som tuberkulose, lungebetennelse, influensaepidemiar og poliomyelitt blir gradvis slegne tilbake som dødstruslar. Fødslar med tidleg barnedød blir òg sjeldnare. Arbeidslivet på sjø og land blir tryggare enn det hadde vore i tiåra før krigen.
Soknerådet hadde i lang tid arbeidd med å skifte ut orgelet som etter kvart hadde vorte lite tenleg. Dei sette ned ei nemnd som etter kvart ville kjøpe eit brukt orgel som hadde vore nytta av den tyske kyrkjelyden i Oslo. På denne tida var det fleire års leveringstid på nytt orgel, og nemnda vende seg til to kjende organistar i Oslo, som begge hadde nytta orgelet. Dei meinte det var eit høveleg orgel til ei kyrkje med om lag 400 sitjeplassar. Prisen var 36.000 kroner, og det meinte dei var rimeleg for eit så stort instrument. Organist i Ulstein, Hallbjørg Hop, reiste så til Oslo saman med orgelbyggjar H. Ivers og organist Sigvart Fotland for å gjere seg kjend med instrumentet saman med sakkunnige (Waage 1978).
Det steig no til overflata eit stadig sterkare ønske om at Ulstein måtte skaffe seg eit samfunnshus med mellom anna høve til kino. Heilt sidan Hareid starta kino på Trudvang rett før krigen, hadde filminteresserte ulsteiningar drege over Eidet. No meinte fleire at tida var inne for å starte arbeidet med eit eige lokale. Ein av dei som engasjerte seg i debatten, var den unge Idar Lars Ulstein.
Song- og musikklivet i Ulstein har rike tradisjonar. Det eldste mannskoret var 65 år i 1949 og eldste hornmusikklaget 56 år. Kommunen har no to musikkorps, tre mannskor og fleire blandakor. IL Hødd hadde 30-årsjubileum i 1949, og idrettsplassen Høddvoll var om lag like gammal. Elles har kommunen rundt 1950 mange andre lag som kvar for seg hadde oppgåver å fylle. Kommunen hadde tre ungdomshus og to bedehus, og fine lokale for møte og festar. Dessutan hadde ungdomsskulen og fleire av folkeskulane gode samlingsrom.
Når det gjeld industrien i Ulstein, er hovudbiletet at der er vekst gjennom heile tiåret. Dagleg leiar Leif Hatlø ved Hatlø Verksted i Ulsteinvik var mannen som i løpet av ein femtenårsperiode stod i spissen for opprustinga av den færøyske fiskeflåten. Det byrja med ei einsleg svale, Vesturhavid Blida, ein 110 fots fiskebåt til ein færøysk reiar i 1956. Båten vart døypt og overlevert 5. oktober 1956. Sidan rann dei som erter or sekken, fortel Åge Hatlø i ein artikkel i Levd liv 2012. I alt kom det 21 fiskefartøy frå Hatlø Mek. Verksted til øyane i vest.
Døme på utviklinga i Ulsteinvik: Talet på bilar auka, og i 1955 var Kjartan Klungsøyr i gang med å føre opp ein ny bensinstasjon innanfor Bøesvingen i Ulsteinvik. Anlegget var det største i sitt slag på Sunnmøre med eit stasjonsbygg på 285 kvadratmeter grunnflate og eit stort stasjonsareal. Bygget fekk fasade mot vegen til Saunes; eit moderne anlegg med smørje- og vaskehall og eit stort forretningslokale for sal av bilrekvisita og liknande. Stasjonen hadde pumper for både bensin og diesel.
Arbeidet med Ulstein Vassverk tok så smått til i 1955. Lutlaget skreiv kontrakt med Sverre Øvrelid som skulle utføre gravearbeidet og legge ned vassrøra frå uttaket ved Garnesvatnet og til utjamningsbassenget i Vikebakkane 80 meter over havet. Bassenget romma 300 kubikkmeter.
I 1955 fekk ordførar Knut Ertesvåg i Ulstein melding frå departementet om at dei hadde godkjent finansieringsplanen for første byggjesteg av Ulstein kvileheim. Fylkesmannen hadde no gått med på at grunnarbeidet kunne starte. Arkitekt for det nye bygget var Karsten Oddmund Vik. Nokså snart i 1956 ser vi i lokalavisa at folket i Ulstein er i gang med kronerulling til den nye kvileheimen.
Ei sak som hadde vore mykje diskutert utover på 1950-talet, var kvar ulsteiningane skulle gjere av bosset. Då kommunestyret endeleg tok skikkeleg tak i saka i 1958, var situasjonen prekær. Folk visste faktisk ikkje kvar dei skulle gjere av avfallet. Tidlegare hadde dei nytta fjøra. Men det var verken sanitært eller vakkert. Derfor kom det då også forbod mot slik bossdumping.
Vikebladet melde i slutten av august 1959 om stor byggjeaktivitet i Ulstein. Vi kan nemne sildoljefabrikken, samfunnshuset, kvileheimen og dei to bedehusa på Ulstein, som vi kjem tilbake til. Hatlø hadde også reist eit stort nybygg i betong. Det fire-etasjes huset til Fannemel i raud mineralittpuss ruva i sentrum, like ved Haldeplassen. Bygget skulle gi rom til fleire offentlege kontor, butikk, tannlege og familie- og hybelhusvære. I august 1959 var trygdekassa og arbeidsformidlinga alt flytta inn, og butikklokala i første etasje var tekne i bruk.