Eg har eit bestemt inntrykk av at jula startar tidlegare og tidlegare for kvart år som går. Det siste sparket i seriefotballen er ikkje sparka, og spelarane spring framleis berrføtte, når julepynt og nissar dukkar opp i butikkane. Brosjyrar om alt du må ha til jul, kjem til postkassene, saman med farga blad om årets siste haustmoter og skatteoppgjeret for 2019.

I lukkelandet fornektar vi oss ikkje, og kredittkorta blir sakte varma opp til årets lengste kjøpefest. Først ut i januar, når deprimerande kontoutskrifter innhentar oss, pakkar vi vekk julestjerner og raude kuler, og gler oss til at feriepengane skal kome på konto.

Juleborda er i full gang, og vi flokkar oss rundt den ståande buffeten for å få tak i godbitane, før naboen stikk av med dei feitaste stykkja, rett fram for nasen på oss.

Midt på det overfylte matbordet står som regel eit brunrøykt grisehovud, og gliser til velferdsstaten med eit blodraudt eple i kjeften. Eller for å sitere Miss. Sophie, venninna vår frå veslejulaftan: «Same procedure as last year, James»

Eg har sjølvsagt forståing for at grisen ikkje trur på eit liv etter jul, men har vi menneske også byrja og tvile, om vi vaknar til live tredje juledag.? Det kan sjå slik ut når vi hastar av stad for å sikre oss alle slags varer før Sølvgutane syng jula inn.

Det kan hende eg hugsar dårleg og har gått glipp av noko vesentleg. Men i min barndom var det ikkje før siste veka før jul at det verkeleg stramma seg til med juleførebuingar.

Spekekjøt og môr hengde dei opp tidleg, i den trekkfulle løa. Der hang julematen og dingla til den var turr, men nåde den som tok seg til rette og åt av godsakene før julaftan. Fyrste opplevinga av jul, kom rett nok tidleg i november, når vi drog rundt frå hus til hus og selde juleblad for ein eller annan misjon. Provisjonen på 25 øre pr. blad putta vi i ullvotten, og kjende oss rike, så lenge kapitalen vart omgjort til snop og lønnsfest for tannlækjaren.

På skulen klipte og limde vi hjarteforma julepynt, laga små nissar og song julesongar, men det var langt ut i desember.

Vi førebudde ei lita teaterframsyning til juleavslutninga, og rollene som Josef og Maria vart offentleggjorde. Rolla som Josef var det ingen av oss gutane som ville ha. Det var flaut å stå der og halde Jomfru Maria i handa. Slikt vart det kjærasteprat av, og hjarte med pil vart rissa inn i løeveggen hans Kristen inn på Bakkja. Men som hjå kongen i statsråd, peikte læraren bestemt på den som skulle spele Josef. Det var ikkje ein jobb vi søkte på, for å seie det svært varsamt.

Så stod vi der med eit velbrukt laken frå hovudet og ned, og heldt Jomfru Maria blygt og motvillig i den vesle handa. Jesusbarnet var berre nokre byltar av tøy, som når som helst kunne gå i oppløysing, og dale ned i skjul. Som Josef kjende du ansvar for «barnet», medan Jomfru Maria og dei tre vise menn berre måtte segle sin eigen sjø.

Prøver eg no å seie at det var betre før.? Nei, på ingen måte, men kommersen varde ikkje like lenge, vi tok det litt meir med ro. Skal det utvikle seg slik som det har gjort dei siste åra, er det snart jul heile året. Jula som skal vere ei høgtid for ro, ettertanke og fellesskap, er blitt eit temporitt, der vi jagar som såra dyr, etter materielle ting, som vi eigentleg ikkje har bruk for. Av og til kan ein ha lyst til å melde seg ut av verda, det er sjølvsagt ikkje mogleg.

«Det kom som julekvelden på kjerringa» heiter dei i eit gamalt ordtak om noko som kjem brått og uventa på. Det ordtaket kan vi gløyme, no har alle stålkontroll. Manglar vi ei boks peparkaker, eller to raudebrus, i det startskotet går på julekvelden, er vegen kort til ein døgnopen bensinstasjon, eller ei Brustad- bu med seine opningstider. Er det rart vi er kåra til verdas lukkelegaste og rikaste land?

I år vurderer eg seriøst å søke på jobben som Josef.