Ved årsskiftet 1978/79 registrerer arbeidskontoret rekordarbeidsløyse i distriktet. I alt er 255 utan arbeid på Ytre Søre Sunnmøre. Eit så høgt tal har kontoret aldri registrert sidan opprettinga tidleg på 1960-talet. Utover mot 1979 kjem der stadige meldingar i avisene om at tidene er i ferd med å bli trongare. Det vart også strammare økonomi for kommunane, også Ulstein. Kva har skjedd?

Kvifor denne innstrammingspolitikken? Kanskje kan ein reportasje i Dagbladet rett før årsskiftet i 1977/78 gi ein peikepinn på noko av det som er i ferd med å skje i Noreg desse åra: Under overskrifta «Statens subsidier truer arbeidsplassene» og undertittelen: «Småbedrifter til aksjon mot lønnsglidningen i verftsindustrien», gir Dagbladet eit innblikk i Hareidsaksjonen. Den kjende journalisten Arne Finborud hadde besøkt fleire av bedriftene i kommunen og fortalde:

«Eierne av de mange småbedriftene i den mangslungne industrien her ute i denne sunnmørske øykommunen er enstemmige i sin dom. De har startet den såkalte Hareidsaksjonen for å få slutt på presset fra verftsindustrien – et press som etter deres mening er til stor skade for all annen industri, og som er årsaken til at norsk industri nå er i ferd med å prise seg ut både på det innenlandske og utenlandske markedet.»

Dagbladet kan fortelje at lønningane i verftsindustrien ligg seks-sju kroner timen over det andre bedrifter kan betale: – Med eit slikt lønnsnivå kunne vi berre ha pakka saman, konkluderer Egil Utgård i samtale med avisa. Han driv ei møbelbedrift med 60 tilsette, og er ei av drivkreftene bak Hareidsaksjonen. Leiarane i dei lokale verfta er ikkje samde. Dei meiner det er andre faktorar som driv kostnadene og lønningane oppover, ikkje minst dei store fortenestene mellom fiskarane.

Vi må nok leite andre stader enn hos fiskarane for å forklare lønnsauken ved verfta. For det første hadde norske lønner generelt auka kraftig utover på 1970-talet, enkelte år med ein inflasjon opp mot 20 prosent. For det andre hadde dei lokale verfta mot slutten av tiåret for alvor byrja merke suget frå oljenæringa; eit sug etter ingeniørar og dyktige arbeidsfolk – og med eit lønnsnivå som Fastlands-Noreg aldri hadde sett maken til.

Fram mot 1977 vart den internasjonale krisa djupare og slo inn i norsk økonomi. Prisane fall på viktige eksportvarer, fraktratane fall, og supertankarar siglde rett frå verfta til opplagsbøyene. Ap-regjeringa svarte med ein kraftig motkonjunktur-politikk med ekspansive økonomiske tiltak. Konkurransenæringane fekk særlege likviditetslån, rentesubsidiar og driftsstøtte. Mange produserte for lager. Skipsreiarar og verft fekk støtte for å halde det gåande. Den norske utanlandsgjelda nådde 150 milliardar kroner.

Mykje av dette forklarer Hareidsaksjonen ved inngangen til 1978. Men så var det noko til: Trass i støttetiltaka tapte fastlandsindustrien overfor andre næringar og overfor marknader ute og heime. Aktiviteten i Nordsjøen saug til seg kapital og høgt kvalifisert arbeidskraft som elles kunne ha gått til industrien. Utover i 1977-78 måtte regjeringa innsjå at oppgangen ikkje kom, og at krisa i internasjonal økonomi ville bli varig. Prisauken var no mykje høgare i Noreg enn i dei fleste konkurrentlanda. Dermed sette Odvar Nordli & co. bremsene på med innstramming av kreditt og støtteordningar, nedskriving av kronekursen, nedskjering i overføringa til kommunane og full lønns- og prisstopp (1978-79). Utsette bedrifter måtte stengje, reallønna gjekk ned, og arbeidsløysa steig, men ikkje meir enn til eit par prosent. Det hjelpte etter kvart godt at oljeprisane tok eit nytt sprang oppover etter Khomeini-revolusjonen i Iran.