Ulsteinkvinne minnest oppbyggingsåra i Finnmark

Etter at jeg var blitt konfirmert, var jeg i flere sesonger fisker fra Reinøya, fortalte Egil. Fra jeg var 17 år var jeg i arbeid i vegvesenet. Under krigen var det lett å få seg arbeid på veien. Høsten 1944 fikk vi beskjed om at tyskerne begynte å kalle inn alle unge mannfolk til arbeid. Broren min Alfred og jeg og flere andre stakk av. Først til Reinøya, der vi bygde en gamme. Så kom vi over og drog opp øst for Surbukt, der familiene var. Vi ble tatt i november. Som straff ble Alfred og jeg tatt til fange, mens de andre ble sendt med lastebil og båt sørover. Vi ble innesperret i et jordhull i Børselv, med dobbelt dør og to vakter utenfor. Etter en stund med forhør ble vi beordret til å følge en kolonne med soldater og hester sørover. Tyskerne hadde omkring 150-200 hester, noen av dem hadde de tatt her i Børselv. Alfred måtte kjøre en hest med en fullasta vogn. Jeg måtte ta meg av et føll. Som Alfred har fortalt, spaserte vi helt til Narvik. I jula hadde vi en pause i Salangen, og vi kom til Narvik 4. januar. Der ble vi løslatt. På evakueringskontoret fikk vi vite at familien var sendt til Trondheim. Vi kom oss dit, og der fikk vi vite at de var sendt til Ålesund. I Ålesund fikk vi vite at de var i Ulsteinvik, og vi reiste dit. Det viste seg at det ikke var plass til oss der familien bodde, og vi måtte da ta kontakt med den som sto for fordelinga av evakuerte.

– Onkelen min arbeidet med å finne plass til de tvangsevakuerte som kom til kommunen. Det ble samlet inn sengetøy, og vi delte den maten vi hadde, fortalte Agnes. Det var ikke så lett å å skaffe mat til oss heller under krigen. Det var alltid kontroller med det som ble produsert på gården, og tvungen avlevering. Det ble til at Egil og Alfred fikk bo hos oss.

Egil: – Jeg fikk straks etter arbeid på veien sammen med en veivokter. I sildesesongen var jeg på landarbeid. Det var lett å få seg arbeid.

Agnes: – Og så fikk han hjelpe meg å veve matter. Vi klarte å holde det hemmelig at vi ble kjærester. Det kom derfor som en stor overraskelse for de fleste at vi skulle gifte oss. Det skjedde i mai 1946. Og da jeg fortalte at vi skulle flytte til Finnmark, var det noen som mente, at det nok ville bli en kort visitt for mitt vedkommende. Vi kom til Børselv i juli 1946, og det gikk 5 år før jeg igjen var på besøk i hjembygda. Da vi kom hit, bodde 11 mennesker i ei bårstue på 12 kvadratmeter. Først sov vi i en høysjå. Der stifta jeg bekjentskap med noe jeg ikke hadde sett før: Mygg! Inne i bårstua måtte folk legge seg slik om kvelden, at de som skulle først på arbeid, måtte ligge ytterst mot døra. Jeg ble kokk. Det var ikke uvanlig at vi bakte 23 brød i slengen.

– Etter hvert flytta de andre ut, og vi fikk overta huset. Vi bodde i den bårstua i Surbukt i 9 år. Det var tungvint å bo der i huset med småbarn. Vi fikk 6 barn. Egil måtte bestandig være borte på anleggsarbeid, og varene fra handelen på Hestnes måtte fraktes hjem på sykkel. Jeg kunne ikke ha klart det uten den gode hjelpa jeg fikk av naboene, familien Nyby. Bestemor Marit var fantastisk hjelpsom hver eneste dag. Hun snakka norsk, og det var til god hjelp, her hvor alle snakka kvensk (finsk). Folk tok bestandig hensyn, og de snakka norsk når jeg var til stede. Jeg lærte så meget av det kvenske språket, at jeg kunne følge med i samtalen. Men snakke ville jeg ikke. Den bårstua vi bodde i, fikk vi kjøpe. Vi flytta den hit og bodde i den enda ett år, til nyhuset var ferdig. Det var en kald vinter. Om høsten ble de to ovnene hentet. Vi fikk senere vite at ovnene skulle følge med huset. Jeg var alene hjemme, og måtte bare isolere hullene etter rørene. Jeg har trivdes godt i Børselv, selv om det kunne være stritt. Det verste var at Egil måtte være så mye borte på anleggsarbeid.

Egil: – Det var ikke enkelt for oss som ikke hadde krigsskadeerstatning, å få bygd et hus. Vi måtte starte fra bunnen. Vi hadde bare 150 kroner, og litt kjøkkenutstyr i en gammal kiste, da vi kom til Børselv i 1946.