Dagbok frå aprildagane 1940

I ettertid er jeg blitt forbauset over at 1. bataljon var avgitt til 1. divisjon, uten at vi fikk høre et pip om det. Heller ikke er det mulig å få vite noe om eller fra den «loggboka» 1. divisjon måtte ha skrevet om vår bataljons deltakelse. Hvorfor skal det være nødvendig å holde dette skjult?

Kaptein Ellinger har gitt ut ei bok «Den forunderlige krig», og det er et meget forunderlig bokverk: At en danske som fikk reise med et fransk lasarett-team til Finland og arbeidde på et lasarett der, kunne bli norsk kompanisjef med kapteins grad. Boka ble mottatt med blandede følelser i Adressavisen da den kom ut. Det er for meg uforståelig at man fra høyere militært hold kunne beskikke denne mannen til kompanisjef, og gi ham en slik militær grad. Etter min mening var han en fantast.

Under de to samtalene jeg hadde med Ellinger og Valtyrson, var det Valtyrson som var den militære fagmannen, så langt jeg kunne forstå. Ellinger hadde fantastiske planer og forslag som ikke var gjennomførlige.

Når jeg nå tenker på at at han ville sende folk til fots fra Kvam til Minnesund, og at de skulle bringe med seg nok sprengstoff til å sprenge Minnesundbrua, blir jeg helt lammet.

Høsten 1936 avtjente jeg militærtjeneste ved 2. Gardekompani. Vi var så heldige å få være figuranter ved skyteskolen på Terningmoen på Elverum. Det var høyere offiserer som fikk repetisjonsøving. Det ble forelest i den taktikk som ble praktisert i den spanske borgerkrigen.

Den 20. juni 1939 begynte jeg som lensmannsbetjent og hjelpepoliti i Volda. Lensmann Steinsvik var militær, og han bar nok preg av det med presise ordrer m.m.

Det ble opplyst i radio at engelskmennene hadde lagt ut miner ved Stad og på Hustadvika. Ingen hadde observert noen utlegging, og det ble betvilt.

Tirsdag 9.april 1940 kl. 05.30

Det ble meddelt av telefondamene ved Volda telefonstasjon at tyske styrker hadde gått i land og inntatt mange norske byer. Jeg varslet straks lensmannen, og vi kom sammen på kontoret. Lensmannen tok kontakt med I.R. 11 og meldte fra om det han hadde fått kjennskap til, og han spurte om moliseringsordren skulle slåes opp. Det ble svart at de ikke hadde mottatt noen moliseringsordre. Lensmann Steinsvik kontaktet Regimentet flere ganger i løpet av dagen og kvelden, men fikk samme svar: «Ingen mobilisering». Lensmannen ble mer og mer utålmodig. Han mente at det var rein sabotasje ikke å mobilisere når landet var invadert. Det falt mange kvasse ord og trusler om anmeldelse for landsforræderi. Skytterlagsmedlemmer ble kalt sammen i Volda og gitt vakt- og patruljeoppdrag. Det skjedde ikke noe, men det ble meldt om «mystiske» lyssignaler og de hadde nok sine naturlige årsaker.

Onsdag 10. april 1940

Mobiliseringsordre ble mottatt kl. 10.30. Etter at jeg hadde slått opp mobiliseringsplakatene i Volda, kjørte jeg til Austefjorden og Bjørkedalen og slo opp plakatene på butikker og postkontor. Da jeg kom tilbake til kontoret, meddelte lensmannen at I.R. 11 hadde samtykket i at jeg skulle være fritatt mobilisering så lenge jeg var nødvendig for lensmannskontoret.

Torsdag 11. april 1940.
1. mobiliseringsdag

M.R.F.s «Jotunheim» hentet de mobiliseringspliktige i Volda. Det var mange frammøtte på kaia for å ta avskjed med sine kjære. Det var både patriotiske taler og hilsener. Da båten la fra kai, ble fedrelandssangen sunget. På grunn av det store oppmøtet, mente kaiekspeditør Myhre at kaia måtte ryddes, så den ikke falt ned og skapte katastrofe. Da jeg forsøkte å få folk til å trekke seg tilbake, ble jeg sjikanert så kraftig at jeg bestemte meg straks for å reise til Veblungsnes for å mobilisere. Da jeg meddelte dette til lensmannen, sa han at det kunne jeg gjøre, men måtte vente til neste dag og da ta med en lastebil tilhørende Søvik på Straumshamn. Den var rekvirert, men manglet sjåfør for å kjøre den til Veblungsnes. Samme dag kom lastebåten «Nyhaug» inn fjorden og ankret opp ved Straumshamn. Jeg reiste straks dit og foretok kontroll av papirer og last. Intet mistenkelig kunne påvises.

Fredag 12. april 1940

Fikk ikke reise, for jeg måtte hjelpe til med rekvisisjon av biler til militært formål. Rekvisisjonen av Søvik sin lastebil ble kalt tilbake.

Lørdag 13. april 1940

Reiste om morgenen med rutebil til Ørsta og rutebåt til Ålesund. Lensmannen var møtt fram og ønsket alt godt. Han hadde også med en god matpakke fra kona. Da rutebåten fra Hareid til Ålesund var vel midtfjords, kom to marinefartøy inntil vår babord side og meldte fra at tyske fly hadde passert Sognefjorden på veg nordover. Rutebåten ble beordret nær land. Da vi kom til Ålesund møttes flere som skulle mobiliseres. Før vi kom oss ut av byen, gikk flyalarmen. Flyene førsøkte å angripe Vigra kringkaster, men ble stoppet av marinefartøyene som lå ved Oksebåsen og skjøt mot flyene. Det lyktes å få Ytrevik til å stille buss disponibel, og vi tok oss til Vestnes. Derfra ble vi med rutebåten. Min bror Sverre tok imot oss på Åndalsnes og fikk oss til Setnesmoen og noen til sybrakker på Veblungsnes. Der overnattet vi.

Søndag 14. april 1940

Fikk utlevert nødvendig utstyr og bekledning. Jeg var korporal og lagfører i 3. tropp, 3. kompani, 1. bataljon. Bataljonsjef kaptein Juel, nestkommenderende løytnant Lynghjem. Kompanisjef kaptein Gausemel, nestkommenderende fenrik Vollseth. Troppssjef fenrik Viggo Valtyrson, nestkommenderende sersjant Leif Langseth. Etterhvert som troppene var satt opp, avmarsjerte vi og gikk til Nordsletten gård i Romsdalen. Der la vi oss fore for natta.

Mandag 15. april 1940

Vi lå på Nordsletten til ut på ettermiddagen og ble da kjørt med lastebiler til øst for Verma, og der lå vi over natta.

Tirsdag 16. april 1940

Tyske fly slapp bomber mot Kylling bru og jernbanelinja vest for brua. Brua ble ikke truffet og heller ikke jernbanelinja, men en bombe hadde truffet fyllinga like ved linja uten å eksplodere. Mitt lag ble kommandert ut for å fjerne bomba. Vi var 5 mann som rykket ut og tok med oss en del tauverk. Tauet ble festa til halepartiet, og vi mente å kunne fjerne bomba ved hjelp av dette tauet. Da vi holdt på å strekke ut tauet, kom Syvert Myhre (Myra-Syvert) frå Volda, og han spurte hva vi drev på med. Han var frivillig og skulle hjelpe til med å strekke telefonlinjer og liknende reparasjonsarbeider. Da han syntes at vi så nokså hjelpeløse ut, gikk han bort til bomba, satte foten på den og skjøv den ut i elva. Heldigvis både for han og oss eksploderte ikke bomba. Vi gikk så til Verma stasjon, der avdelinga var møtt fram. Vi fulgte med tog til Lora stasjon. Der ble vi forlagt og skulle avpatruljere jernbanen. En del av troppa lå på en gård lenger vest.

Onsdag 17.april 1940

Været var fint og det vart helt strålende å se de kvite markene og kjenne den friske fjellufta. Tyske fly passerte over oss med retning vestover. Senere kom de tilbake uten å ense oss. Stasjonsmester Otnes, hans hustru og sønner var helt fantastiske «verter» for oss. De kokte kaffe, skaffet rikelig med melk og stelte med oss som om vi var deres egne.

Torsdag 18. april 1940

Fem fly «lekte» seg over Lora-området. De bombet jernbanelinja og skjøt mot alt som beveget seg. 7 skinnelengder måtte skiftes ut. Sent på kvelden ble fallskjermsoldater sluppet ned i bergsida i Loradalen. De forsøkte å ta seg ned i dalen og mot Dombås, men ble tatt til fange og sendt til Åndalsnes.

Fredag 19. april 1940

Flere fly var over området hele dagen. De bombet og skjøt med mitraljøser uten å gjøre nevneverdig skade.

Lørdag 20. april 1940

Fienden nyttet det fine været til et førsøk på å gjøre ende på oss. De var tildels nærgående. Kongen passerte i natt. Vi ble utkommandert til ekstra vakt både på riksvegen og på jernbanelinja.

Søndag 21. april 1940

Fikk melding om at 3 lastebiler og en drosjebil sto gjemt i et grustak ved vegen øst for Lora stasjon. Vi rykket ut og omringet området. De nektet å gi noen opplysning om lasten. De ble kjørt til Lora stasjon, der de fortalte at det var Hamar kringkaster som sto på lastebilene, og at de skulle til Ålesund med den. De fikk kjøre videre etter at avdelinger lenger vest var varslet. De på lastebilene og drosjen var blitt pålagt å melde seg for vaktposter langs vegen.

Mandag 22. april 1940

Samme fine været. Vi fikk ordre om å gjøre klart til framrykning til fronten ved Hamar. To menige måtte permitteres og ble sendt til Åndalsnes. Toget skulle komme kl. 23.00.

Tirsdag 23. april 1940

Toget kom ikke som lovet. Vi ventet hele natta. Utover dagen fikk vi opplyst nye avreisetider, men det ble bare venting og venting. De fleste benyttet tida til å skrive brev til kjære og kjente, samtidig som vi forsøkte å forberede oss mentalt til det som ventet oss. Vi var innstilt på og ønsket å komme i kamp snarest mulig. Ventinga var deprimerende. Vi skjøt også inn geværene.

Onsdag 24. april 1940

Toget kom kl. 02.00. Det ble da sagt at vi skulle følge det til Lillehammer, men skulle muligens gå av toget på en stasjon enten nord eller sør for byen. Jeg var så trøtt at jeg sovnet med en gang. Selv om jeg hadde ullteppe rundt meg, ble det etterhvert så kaldt i «kuvogna» at jeg ikke fikk sove noe lenger. Da det begynte å lysne, stoppet toget på et stasjonsområde og begynte å varsle flyalarm med fløyta. Vi fikk ordre om å forlate toget og søke dekning. Fåvang sto det på stasjonsbygninga. Straks flyene hadde passert, kjørte toget mot nord. Vi ble samlet og marsjerte over brua til Fåvang sentrum og videre på en bygdeveg som gikk i åssiden på østsida av dalen. Da vi hadde passert en bakketopp, fikk vi utsikt nedover Gudbrandsdalen. Her ble vi plassert i ei løe med pålegg om å ikke vise oss utenfor huset. Det ble diskutert hvor vi var. Ingen hadde kart. Et kart vi hadde tatt fra fallskjermsoldatene, nådde ikke så langt ned i dalen. Ut på dagen så vi mange lastebiler med engelske soldater, og vi så engelske soldater som sprang og flyktet mot nord. Vi fikk ingen opplysning om hva som var i ferd med å skje. Kl. 15.10 ble det gitt ordre om oppstilling. Vi marsjerte sørover bygdevegen og ned på riksvegen ved Fåvang kirke. Herfra gikk vi sørover riksvegen. Vi gikk i stilling et stykke sør for Fåvang kirke. Vi lå i kanten av et skogsområde med åpent jorde framfor oss. Dette jordet gikk fra riksvegen og østover mot åssida. Vi hadde fri utsikt og åpent skytefelt. Det eneste hinderet var ei utløe midt på jordet. Da skumringen kom, ble 3 mann sendt fram til utløa for å observere. De skulle varsle om mulig tysk forsøk på framrykning. En annen patrulje ble sendt ut mot venstre for å dekke venstre flanke.

Kl. 00.30 kom posten ved utløa tilbake og meldte at tyskerne forsøkte å åle seg fram over jordet. Noen var kommet nesten fram til utløa. Straks vi kunne se tyskerne ved utløa, ble det opnet ild mot løa og tyskerne, som hadde søkt skjul bak en liten haug med kratt. Det ble kraftig skuddveksling ei stund, men etterhvert minket skytinga fra tyskerne. Vi hadde også vansker med å oppdage dem, og gikk ut fra at de hadde trukket seg tilbake. Heller ikke kunne vi oppdage noen ny framrykning fra tyskerne før det begynte å lysne. Plutselig ble vi lagt under kraftig ild både frontalt og fra vestsida av elva Losna. Samtidig rykket en tysk avdeling fram mot området ved utløa. Trenet som besto av 6 hestekjerrer var nå kommet fram til oss, og vi fikk rikelig med ammunisjon. Det leie var at hestene ble så skremt av skytinga at de knegget og vrinsket så det var rent uhyggelig å høre på. Plutselig forsøkte tyskerne på en framrykning, men de ble stoppet av en samlet skuddsalve. De trakk seg tilbake. Vi ble liggende i stillingene, og den spredte skytinga fra tyskerne var ikke til sjenanse.

Verre ble det da vi fikk beskjed om å trekke oss tilbake. Det ble opplyst at et ingeniørkompani hadde gjort klart til å sprenge en fjellknaus et stykke bak våre stillinger.

Fjellknausen skulle falle ned på vegen og sperre den. Da vi forsøkte å trekke oss tilbake etter riksvegen, ble vi beskutt fra begge sider av elva. De fleste gikk da et stykke gjennom skogen før de fulgte riksvegen. Trenet hadde det vanskeligere, men også de kom seg bakover før sprengningen ble utført. Straks vi var kommet så langt bakover at vi følte at vi var beskyttet av den hindringa som var sprengt ned på vegen, tok vi rast like ved ei løe mellom vegen og elva. Det ble lovet at vi skulle få etterlengtet mat. Samtidig som maten kom, kom også bataljonssjefen, kaptein Juel. Han var ifølge med en ukjent kaptein. Bataljonssjefen takket oss for den heltemodig innsatsen vi hadde gjort, og han gjentok gjentatte ganger «Vi er Juels bataljon» og «Juels bataljon er kry av å ha slike personer i sin midte». Han fortalte også at kaptein Tage Ellinger, som sto ved hans side, hadde deltatt med stor heder i den nylig avsluttede Finlandskrigen, og at vi var så heldige at Ellinger var blitt vår kompanisjef i stedet for Gausemel som var såret.

Feltkjøkkenet med kjøttkaker luktet så deilig. Munnen fløt i vann og magen vrengte seg. 1,5 døgn uten mat hadde vært hardt, og et måltid kjøttkaker ville gjøre oss langt bedre enn skrytetalen til Juel. Ole Teigene fra Hareid var nok den modigste av oss.

Han gikk fram mot feltkjøkkenet for å forsyne seg, men ble stoppet av bataljonssjefen. Dette skjedde samtidig som det kom melding om at tyskerne hadde klart å forsere sperringa. Det ble gitt tillatelse til å forsyne seg av maten, men øyeblikkelig måtte vi i stilling. Han poengterte da spesielt at vi var fremste avdeling, og at det var opp til oss å stoppe tyskerne, så andre norske avdelinger kunne få den tid de trengte for å komme i de rette stillinger. Vi forsynte oss med kjøttkaker og spiste på veg fram til stillingene vi ble tildelt av troppssjefen. Mitt lag fikk stilling på en bergknaus med oversiktelig skytefelt fra elva til langt opp i åssida. Ca. 250 m. framfor oss gikk vegen i ei skjæring og svingte til venstre i vår synsretning. Bak den skjæringa hadde vi ikke mulighet til å se noen fiende. Dette ble avmeldt. Vi fikk da beskjed om å ha spesielt vegen ved skjæringa under ild dersom fienden forsøkte framrykning der. Et annet lag lå lenger til venstre og beskyttet venstre flanke. I ura under oss så jeg sersjant Langset sammen med et annet lag.

På grunn av at vi ikke så lenger fram enn ca. 250 meter, og at vi hadde fått som spesielt skytefelt vegen i skjæringa, var vi svært spente. Vi visste at fienden hadde minst to tusen fotsoldater i fremste rekke og dertil pansrede kjøretøy. Hva ville komme først, kjøretøy eller fotfolk? Vi fikk melding om at vi i hvert øyeblikk kunne vente fienden. Den var observert på veg framover. Plutselig kom 3 personer løpende gjennom svingen i skjæringa. Flere lag opnet ild. De 3 slengte seg ned i grøfta. Skarpskytteren, som hadde kikkertsikte, ropte at de 3 hadde norske uniformer og ryggsekker. Vi fikk stoppet ildgivningen fra alle lagene. Det viste seg at det var fenrik Anders Lerheim, Schanderberg og en Bryne. Lerheim var skadet, men ikke de andre. Like bak de 3 kom tyskerne og ny ildgivning tok til. Den første pulja forsøkte å ta seg fram etter riksvegen, men trakk seg tilbake av den kraftige ildgivninga fra hele troppa. Ikke lenge etter kom et pansret kjøretøy fram i skjæringa og stoppet opp like nord for den. Vi trodde at den skulle skjerme soldatenes framrykning. Kjøretøyet kom likevel så langt fram at vi kunne skyte over det og mot soldatene bak. Maskingeværskytter Molvær forflyttet seg til venstre og fikk derfra bedre skytemål. På grunn av den intense skytinga trakk fienden seg tilbake på nytt. Vår ild ble straks besvart av haubitsere og maskinkanoner. Særlig var skytinga fra sørsida av Losna til stor sjenanse. Særlig var rikosjettene på berget foran oss til stort bry. Uvilkårlig dukka vi når rikosjettene og røyken fra anslaget kom mot oss, og vi fant å måtte omgruppere. Vi ba om å få støtte av 4. kompani (mitraljøsekompaniet) med kaptein Hovden som sjef, og bombekastertroppa under ledelse av fenrik K. Røyrhus. Noen hjelp fikk vi ikke. Fienden forsøkte forsering av høydedraget fra skjæringa og østover, men ble slått tilbake, selv om vi ikke hadde våpen som var effektive mot kjøretøy som gjentatte ganger ble kjørt fram. Vi trodde at de foretok disse framrykningene med panserkjøretøy for å påkalle seg vår ildgivning, så den skulle bli svakere mot fotfolket. Jeg ba på nytt om hjelp fra tyngre våpen uten at det lykkes.

Kl.16.00 fikk vi beskjed om å trekke oss tilbake. 4. kompani skulle ta over, og de skulle ta oppstilling på et høydedrag mellom Losna og riksvegen like bak der vi lå. Først skulle lagene som lå ved riksvegen trekke seg tilbake. Vi skulle dekke deres tilbaketrekning og så komme etter. Vi delte laget i to grupper. Vi skulle dekke hverandres tilbaketrekning. Da vi kom til ei bru over ei elv der vi hadde ligget, oppdaget vi at den var sperret av stokker, og stokkene var surret sammen. Vi oppdaget heldigvis handgranatene inne blant stokkene, og det var festet tråder til utløsersplintene. Før vi fikk passere forbi sperringa var vi helt alene, og vi måtte nå forsøke å ta oss fram som best vi kunne. Det var helt umulig å holde laget samlet og ingen befordringsmidler var å se. Riksvegen var ikke tilrådelig å benytte, og vi tok derfor fatt på en veg opp mellom gårdene på østsiden av dalen. To gardister og fire mann av mitt lag holdt sammen til vi fant en lastebil. Ved bruk av en streng fikk vi strøm til tenningen. Bilen startet, og vi følte oss vel da vi kjørte nordover, men ikke lenge etter merket vi lukt av svidd olje og motoren stoppet. Det var ikke vann på kjøleren. Like før motoren stoppet, hadde vi passert trenet. Da de nådde oss igjen, fikk vi sitte på. Jeg satt på med Petter S. Buset fra Vartdal. Senere ble jeg innhentet av en Oslo-buss. Vi fikk sitte på. Det viste seg å være folk fra 4. kompani. Ola Storset fra Vikebukt og Humberseth fra Volda kunne fortelle at de hadde plassert mitraljøsene på et høydedrag. Det var flatt terreng uten dekning. Etter første salve fra fienden med bombekastere, haubitsere og maskinkanoner, måtte de forlate mitraljøsene. De hadde sett at mitraljøsene hadde blitt truffet, så de gjorde ikke noe forsøk på å hente dem. Kompanisjefen hadde forduftet, hevdet de.

På Kvam måtte vi stoppe. Vegen var et langt stykke sperret av kjøretøy og hester m.m. Det var stor panikk da tyske fly kom i lav høyde og skjøt med mitraljøser mot denne opphopningen. Hestene sto mer på to enn på fire, og kuskene forsøkte å roe dem, men fånyttes. Mange av de som kjørte bilene var gått i dekning på hotellet like ved. Vi passerte forbi og forsøkte å se noen av vår egen avdeling. Fremst i køa sto en lastebil som på sidegavlene var merket «P. I. Langlo fabrikker». Denne bilen sto slik til at den kunne kjøres fram. Bilen var lastet med reserveproviant. Tenningsnøkkelen sto på plass, og bilen startet villig. I det jeg skulle til å kjøre, kom løytnant Valgermo og beordret meg ut av bilen. Han beskylte meg for tyveri både av bilen og provianten. Jeg forsøkte å fortelle han at bilen sperret vegen for de andre kjøretøyene og forårsaket dette forferdelige kaoset. Jeg mente at de som hadde parkert og forlatt denne bilen snarest burde vært stilt for krigsrett. Han fortalte at 1. bataljon skulle trekke seg tilbake til Heidal for å bli omorganisert. Etter en kort samtale fikk vi lov til å ta lastebilen og kjøre den til Heidal, men vi måtte love å ikke røre provianten, for den var han ansvarlig for. Vi kjørte straks til Heidal og fant vår avdeling. Etter en kort samtale med kaptein Ellinger og fenrik Valtyrson, fikk vi mat, og så direkte i seng på stabbursloftet på Hæringstad gård.

Jeg ble vekket tidlig om morgenen og meddelt at vi skulle på patrulje. Det ble opplyst at fienden hadde passert Sjoa på veg nordover dalen. Vi fikk i oppdrag å sprenge brua over Lågen ved Sjoa stasjon, så fienden ikke kom opp Sjoadalen. Lidvard Ulstein fra Ulsteinvik skulle kjøre oss, og vi fikk utlevert to kasser som skulle inneholde sprengstoff. Det ble en noe oppjaget avreise , så vi gjorde den «brøleren» at sprengstoffkassene ikke ble undersøkt. Dette ble gjort etter at vi var kommet et stykke på veg. Det viste seg at kassene inneholdt engelske håndgranater og ingen dynamitt. Etter en kort rådslagning ble vi enige om å fortsette nedover mot Sjoa stasjon. En eller annen løsning måtte vi kunne finne på. På en bondegård fikk vi låne telefon. På Sjoa telefonsentral kunne de opplyse at ingen fiende hadde passert Sjoa. Kampene forgikk ved Kvam. Vi forsøkte å få denne meldinga til vår egen avdeling. Det ble meldt at staben hadde reist oppover dalen og skulle ta seg over fjellet til Lesja. Vi ba om at flest mulig av våre avdelinger ble meddelt situasjonen. Vi kjørte til Sel og senere til Rosti ved Brennhaug.

Like over middag ca. kl.13.00 ble jeg kalt inn til fenrik Valtyrson som beklaget at vi hadde fått feil sprengstoffkasser, men han mente at det sannsynligvis var blitt en lykke likevel. Han mente at når situasjonen var som den var, måtte vi selv forsøke å holde oss underrettet om hva som skjedde. Vi skulle gjøre oss klare til et speidingstokt ned mot Kvam. Han utelukket ikke at vi måtte fortsette på et spesielt sprengningsoppdrag. Jon Vatne fra Ørsta ble kontaktet av meg og meddelt vårt nye oppdrag. Han skulle plukke ut folk som ville bli med. Jeg fikk overlevert ei kasse med 25 kilo dynamitt m.m. som ble lastet opp, og vi kjørte sørover. På Kvam ble Ole Teigene fra Hareid plassert på telefonstasjonen som observatør. Vi andre tok stilling sammen med engelskmennene og spredte norske styrker. Der var også franske fremmedlegionærer, men de var så bråkjekke. Engelskmannen på en maskinkanon var langt mer jovial. Tykk og rund satt han på kanonen, og med korte mellomrom drakk han litt te med noen dråper rom i. Kampene var svært harde, og det var stort mannefall på begge sider. Tyskerne forsøkte å ta seg fram over et åpent jorde og ble regelrett meiet ned. Vi hadde ikke våpen som kunne være effektive i kampene, men vi forsøkte etter beste evne.

Lørdag 27. april 1940

Natta hadde vært kald, og vi hadde hatt lite søvn. Tidlig om morgenen kom Teigene og meddelte at han hadde vært i kontakt med vår avdeling, og vi ble bedt om å trekke oss tilbake til Brennhaug, der resten av kompaniet lå. Det var mange biler på vegen nordover, så det var ikke vanskelig å få skyss. Men det var fint vær og stadig angrep fra fiendtlige fly. Vi takket for skyssen ved Rosti, der det meste av vårt kompani var samlet. Vi hadde knapt fått opp teltet i skogen, før tyske fly kom og kastet ned flygeblad, og like bak kom et annet fly og skjøt med mitraljøse mot de som forsøkte å plukke opp flygebladene. Tyske bombefly slapp også to større bomber. Utpå kvelden avmarsjerte vi til Brennhaug stasjon. Utpå natta kom et tog, og vi ble med til Lesjaverk.

Søndag 28. april 1940

Vi lå på en gård oppe i nordhellinga. Kaptein Ellinger kom og kvikket oss opp med både sang og småhistorier. Han var meget jovial og underholdende. Fra vårt kvarter så vi ned på Lesjaskogsvatnet der det lå skadde fly.

Mandag 29. april 1940

Tidlig om morgenen avmarsjerte vi ned til vatnet der vi skulle bistå engelske avdelinger med å rydde snø. Det ble svært vanskelig, for tyske fly gikk stadig til angrep. Vi fikk varm mat (middag) kl. 21.00, og lastet straks opp på lastebiler som kjørte mot Åndalsnes. Det ble en svært kald kjøretur. Jeg satt fremst på høyre side og fikk trekken langs førerhuset rett i ryggen.

Tirsdag 30. april 1940

Da vi langt ut på natta kom til Åndalsnes, måtte vi stoppe. Hele Åndalsnes sto i brann, og tyske fly angrep stadig med brann- og sprengbomber. Vi lå i dekning like ovenfor hovedbebyggelsen, men så snart det ble roligere, forsøkte vi å ta oss fram mot Isfjorden. Like bak jernbanestasjonen måtte vi reparere vegen før vi kom oss videre. I Isfjorden tok vi inn på Kvali gård, og ble der til kl. 23.00. Da gikk vi ombord i «Jotunheim» som lå ved kai i Isfjorden. Et engelsk militærfartøy lå i fjæra like ved kaia.

Onsdag 1. mai 1940

Kom til Vikebukt kl. 05.00 og tok inn på ungdomshuset. Seinere fikk vi vite at vi skulle avmobiliseres. Alle våpen skulle innleveres. Samtidig som denne ordren ble gitt, holdt kaptein Ellinger en liten tale der han takket for den lojalitet vi hadde vist han. Han beordret oppstilling og det norske flagget ble båret fram. Han holdt så en tale for det norske flagget og for landet. Han håpet at det ikke gikk lenge før flagget fikk henge fritt over fedrelandet. Han sa at etter vinteren kom våren, og da skulle vi springe ut lik den kvitveisen han holdt i handa. Det ble blåst honnør for flagget og vi sang fedrelandssangen. En etter en gikk vi inn i ungdomshuset etter å ha slengt fra oss våre gevær. De fleste var svært sinte og følte seg svekne av øverste styresmakter og ledere. Det var tildels harde uttrykk som ble benyttet. Fenrik Valtyrson spurte om jeg kunne hjelpe til med å frakte skytevåpen og utstyr til Legerneskaia, og om jeg ville bli med til Nord-Norge som fortsatt var fritt. Jeg gikk til landbruksskolen og fikk låne lastebilen som ble benyttet til transporten. Jeg overnattet i Vikebukt.

Torsdag 2. mai 1940. Kristi Himmelfartsdag

Jeg måtte gi beskjed om at noen Nord-Norgestur ikke var aktuell fordi jeg hadde høy feber. Reiste med rutebil mot Ålesund, men måtte stoppe på Lande i Ørskog på grunn av oppkast og feber.

Fredag 3. mai 1940

Fulgte med rutebil til Ålesund. Rutebåten til Hareid gikk først på ettermiddagen, men jeg var heldig, for ishavsreder Martin Karlsen fra Brandal «plukket» meg opp. Han var i byen med egen båt og skysset meg til Hareid og fikk ordnet med skyss til Ulsteinvik. Bakken opp til mine foreldres gård var tung, og jeg falt om straks jeg kom inn på kjøkkenet. Doktor O. Sellevoll ble tilkalt og han konstaterte lungebetennelse med mye vann i lungesekken. Han kom ofte på besøk de første dagene og satte søster Hildur til å passe meg i den første kritiske tida. De må ha gjort godt arbeid, for det gikk ikke mange ukene før jeg var tilbake på jobb på Volda lensmannskontor.