Søster Lise

Etter folkeskulen og eit år på Sunnmøre ungdomsskule – no folkehøgskule, reiste ho på samarittkurs i Volda 1942 og vart deretter tilsett som barselspleiar i Ulstein.

I 1945 vedtok styret i Ulstein sanitetsforeining å utdanne ein sjukepleiarelev mot at vedkomande skulle arbeide i tre år for foreininga. Lise Gjerdsbakk fekk tilbodet, og ho vart utdanna ved NKS sin sjukepleiarskule i Orkdal ved Trondheim. Ferdig utdanna vart ho så tilsett fram til 1952, då ho reiste til Oslo for å ta vidareutdanning på helsesøsterskule.

Men samarbeidet med saniteten heldt fram i om lag 40 år.

1. januar 1953 vart ho tilsett som helsesøster i Ulstein distrikt. Det var fylkeskommunen som var arbeidsgivar fram til kommunehelselova kom i 1984. Deretter var ho tilsett i Ulstein kommune som leiande helsesøster fram til ho gjekk av med pensjon 31.08.1989.

Sidan det ikkje var flust med bilar på 1950-talet, var det sykkel å ty til når ho skulle på jobb. Dei første åra ho var i arbeid leigde ho husvære på Saunes, og hadde såleis gangavstand til jobben, det vil seie kontoret. For jobben var like gjerne Flø som Haddal og Dimna, då var det sykkelen å ty til.

Det var barnekontrollar på kalde bedehus eller liknande i samarbeid med lokale sanitetskvinner eller heimebesøk. Det gjekk bussar stort sett berre mellom Ulsteinvik og Hareid, og dei sjeldne rutene der måtte ho tilpasse når ho skulle ha kontortid eller andre oppdrag på Hareid.

Elles var det faktisk å sykle til Hareid også. Spesielt fortalde ho om ein gong ho måtte til Sulabakken på søre Sula som då høyrde under Hareid og dermed hennar distrikt, då sykla ho til Hareid og fekk båtskyss til Sula, dette var lenge før ferjene kom. Det var same veg tilbake, og ho kom heim langt på natt. Ho jobba i ei årrekke saman med Osmund Røyneland som var distriktslækjar både for Ulstein og Hareid.

Han var forholdsvis tidleg ute med bil, og den forenkla sjølvsagt forflyttinga.

I 1962 bestemte ho seg for å kjøpe bil. Ho tok sertifikat og kjøpte si første ”boble”. Det låg til hennar natur å ha dårleg samvit for å bruke kr 12800 på noko så luksuriøst som ein bil – men ho trøysta seg med at det nok var eit nødvendig vonde om ho skulle rekke over å hjelpe alle som trong det. Ho var svært forsiktig når ho køyrde, og eg kan hugse ho var skeptisk når piggdekka kom. Då hadde ho køyrt i fleire år med kjettingar når det var vinterføre.

Men det var trasig å ”harle med dissa kjettingane heile vegen til Vik når det var berre Gjerdsbakkvegen som hadde snø eller is, og tungvint å legge om heile tida.” Derfor satsa ho ein vinter på piggdekk, men når snøen kom torde ho ikkje anna enn å legge på kjettingane likevel – ”utanpå” piggane, og dermed forsvann piggane.

Så erfaringa med piggdekk var ikkje noko særleg… Ei anna historie er ein gong det var slik tjukk stålis at ho ikkje tok sjansen på å køyre så ho ringde etter drosje. Det var Andreas Løset som kom, og når ho sette seg inn i bilen sukka ho ”ja du he vel kjettinga?” ”Ja det er klart – kjettinga he eg” svara Andreas – for så å hamne i grøfta i Hjulhusbrauta der det var både bratt og høgt utfor vegen.

Når alt hadde roa seg sukka ho – ”å endå du hadde kjettinga – eg er glad eg ikkje køyrde sjølv” Då svara Andreas på sin lakoniske måte ”ja men kjettingane ligg i bagasjeromet”.

Ho hadde grøne fingrar og likte å jobbe i hagen. Når ho flytta tilbake og overtok barndomsheimen, fjerna ho det meste av frukt- og bærtre som hagen hadde vore full av. Ho ville ha plen – og dermed var ho av dei første som anskaffa plenklippar.

Det var ein liten Husqvarna handklippar, storveies – ungane i nabolaget konkurrerte om å få klippe plenen, i alle fall til ”nyfiknå” gav seg.

Hagen var rekreasjon og bar preg av kyndige og flittige hender.

Ho hadde overskot og lyst til å hjelpe andre når ho såg at ugraset eller graset tok overhand.

Gjennom jobben trefte ho mange som trong hjelp, og som av ulike grunnar var hamna i livssituasjonar som var utfordrande. Det kunne vere dårlege buforhold, barnefamiliar med lite midlar, sjukdom og eldre som ikkje fekk den hjelp og pleie dei hadde behov for. Eller nokon som låg under for alkoholen som ho sa – då vart ho alvorleg og tydeleg arg – for det var sjølvskapt elendigheit. Vi har då nok av sjukdom og naturlege problem i samfunnet om ikkje vi skulle legge dette til også, formana ho oss ung-domane når vi skulle ut i verda.

Lise Gjerdsbakk starta si yrkeskarriere rett etter at 2. verdenskrig hadde rasert landet. Det var mykje å ta tak i, i alle lag av samfunnet.

Dei var pionerar, det var ikkje så mange lover, forskrifter og reformer å for-halde seg til som vi har i dag. Dei måtte vere kreative og var med å skape ein ny samfunnsstandard.

Saman med jordmor Oddny Holte og distriktslækjar Osmund Røyneland og eldsjeler i saniteten arbeidde ho for å få opprette og utvikle helse-stasjon i Ulstein, og den vart oppretta i 1949.

Søster Lise, som ho altså vart heitande på folkemunne – fekk gleda av å bygge opp det forebyggande helsearbeidet ved helsestasjonen. Med sitt milde vesen, og forhold til arbeidet sitt som eit kall gjennom 36 år, fekk ho eit særs godt forhold til alle i kommunen, frå småbarn til besteforeldre.

Lise Gjerdsbakk var det ikkje alle som kjende, men søster Lise var derimot ein kjend skikkelse for alle. Ho var oppteken av samarbeid innad i helse og sosialtenesta, og ut til skulane, og la grunnlaget for det seinare utstrekte samarbeidet mellom desse deltenestene i Ulstein, det såkalla ”torsdagsmøtet” fortel Torbjørn Måseide som var helsesjef i Ulstein siste 15 åra av søster Lise si yrkeskarriere, og hadde eit nært samarbeid med henne.

I 1973 starta ho guteklubb, for jentene hadde då barneforeining. Gutane var i alderen 11 til 15 år, seinare vart startalderen senka til 7 år, og mange i bygda var i dei åra innom guteklubben for å lære å lage figurar av greiner, konglar og rare steinar, dei fekk lære å sy, lage bilde av nabbiperler og andre innkjøpte hobbyprodukt.

Ho hadde evne til å få med seg andre i slikt arbeid, og dermed vart det vidareført etter at ho gav seg.

Det meste av det som vart laga vart lodda ut på basar til inntekt for misjonen.

Ho såg ikkje berre utfordringane i lokalsamfunnet, men også dei store problema ute i verda. Svolt og analfabetisme var overveldande, og ho ville bidra med det ho kunne for å hjelpe der også. Ho var heile livet engasjert i misjonsarbeid, og var med i fleire kvinneforeiningar – det var mange slike i bygdene den gongen.

På femtitalet var her til og med Badforeining, dei samla inn pengar og gav tilskot til dei i bygda som ikkje hadde bad med innlagt vatn og dermed dusj og vassklosett. No er kvinneforeiningane snart borte – no heiter det i beste fall klubb. Ho var sterkt engasjert i arbeidet rundt Kjeldsund med si generelle arbeidskraft, og spesielt etter at ho vart pensjonist var ho ein krumtapp i lefsebakinga kvar haust.

Lefs-ene vart selde på julemesse etc. til inntekt for NMS. I 1972 var ho med og skipa søstrenes misjonsring som i starten samla inn midlar til Solbjørg Pilskog sitt arbeid i Kamerun.

Som vararepresentant for Krf fekk ho prøve seg i kommunepolitikken, men fann ut at det ikkje var rett hylle for henne. Ho ville heller bruke sine krefter på å hjelpe folk uansett politisk parti, sa ho.

20. juni 1989 fekk ho tildelt Kongens fortenestemedalje i sølv for sitt all-sidige arbeid. Og 11. august 1989 vart medaljen overlevert av ordførar i Ulstein Ottar Kaldhol.

Måndag 19.02.1990 fekk ho audiens hos kong Olav for å takke for medaljen, og det var ifølge dagboksnotatane det største, mest høgtidelege og ærefulle ho hadde opplevd i livet.

Ho var familiekjær og likte å samle familie og vener og ikkje minst borna kring seg. Favorittsongen hennar var ”Ein fin liten blome”. Den hadde ho alltid med i sanghefta ho laga til barnedåp, konfirmasjon, bursdagar og andre høve i storfamilien som ho var ein sentral og viktig del av.

Ho var ei kjær tante for fleire generasjonar – også utanfor slekta… Og songhefta var alltid tilpassa årstid og høve, med blanding av viser og salmar. Dei var skrivne på ei lita reiseskrivemaskin som kravde faste fingertrykk på tastaturet. Spesielt når ho skulle ha kopiar med karbon eller blåpapir og gjennomslag i 4 kopiar, sjølv på flortynt papir.

Og når ho skulle ha 25 hefte var det å skrive om igjen kvart ark 5 gongar med gjennomslag – kopimaskin var altså ikkje oppfunne i hennar glanstid..

Ho likte song og glede. Eit par av versa i favorittsongen er slik:

Ein fin liten blome i skogen eg ser, I granskogen diger og dryg, Og vent mellom mose og lyng han seg ter. Han står der så liten og blyg.

Men ynskjer du ikkje i prydhagen stå, der folk kunne skoda på deg?

-Å nei, eg trivst best mellom ringe og små, eg føddest til skogblome eg.

Og ho levde som denne blomen heile livet, og derfor vart ho truleg så overvelda over å få kongen sin heider for det ho heile livet hadde kjempa for og trudd på: eit bedre sosialt samfunn.

Songen med alle sine seks vers kan vi vel seie var både tante Lise og søster Lise sitt livsmotto.

Mange born i Ulstein har mykje å takke søster Lise for.

”Eg fekk fyrst kjennskap til Lise som slektning i Gjerdsbakkane og dotter til gudmora mi Sofie. Fami-lien min var ofte på besøk i heimen deira. Det var alltid spennande å vere der. Gjestfriheita var stor, og dei leikane vi fekk vere med på, var planlagde av dei vaksne for oss borna.

Når ho i 1953 som ”søster Lise” kom til skulen for å undersøkje helse-tilstanden til oss som var elevar, vart alle kjende med kva ho hadde i helsesøsterveska si. Dette synte ho fram for oss. Det var penne-
splitter som skulle brukast når ho sette pirquetrip på høgre armen, og smurte ei væske på ripet. Denne væska hadde ei særmerkt lukt, hugsar eg.

Ho hadde og med ei kvit “tavle” med bokstavar i ulik storleik. Tavla brukte ho når synet vårt skulle testast. Det var nok mange av oss som kjende kribling i magen når vi skulle svare på spørsmåla hennar om kva bokstav vi såg der ho peikte. Fleire av bokstavane var lett å blande saman. Undersøkinga på om vi var fargeblinde, såg eg på som ein leik. Det var spennande å få dei ulike fargane til å bli eit tal eller ein bokstav.

Sprøyta og sprøytespissen som ho viste fram, var skræmande for mange. Ho fortalde at den skulle ho bruke når vi skulle ha vaksine. Eg trur ikkje det var mange som gledde seg til den dagen vi skulle få vaksine …

Vi skulle og vegast og målast. Det var ikkje så vanleg med badevekter i heimane den gongen, så det var spennande å stige opp på den kvite vekta og få vite resultatet. Søster Lise trekte ut målbandet og ba meg stå inn til veggen slik at ho kunne ta målepinnen ned til hovudet mitt. Ho skreiv opp resultatet av undersøkinga på ein lapp. Lappen skulle takast med heim til foreldra.

Eg hugsar så godt denne rolege dama som trøysta den som trong trøyst. Ho hadde ei eiga evne til å sjå kven som trong ekstra omsorg, og ho var god til å yte den omsorga.
Søster Lise var oppteken av, og aktiv i, det som rørde seg i samfunnet. Eg hugsar godt då Kvileheimen var ny og skulle ha oppvaskmaskin og utstyr til skyljerommet, det rommet der dei ureine hjelpemidla skulle gjerast reine.

Søster Lise og sjukepleiar Berte Røyneland gjekk saman, som fri- villige, for å få tak i det nyaste og beste som kunne vere tenleg for Kvileheimen.

Eg hadde teke til på sjukepleiarutdanninga mi den gongen, og vi delte erfaringar om det som kunne vere til beste for brukarene av Kvileheimen. For meg var dette ei lærerik tid. Tenk å få vere så heldig å ta del i planleggingsarbeidet saman med dei to som utfylte kvarandre på ein så flott måte!

Eg er ikkje i tvil om at det var søster Lise som var årsaka til at eg valde å ta utdanning som helsesøster. Ho var eit framifrå førebilete! På denne måten vart vi kjende på enda ein ny måte. Når vi møttest, eller skreiv brev til kvarandre, var vi ofte opptekne av faglege spørsmål. Den fyrste tida etter at eg hadde gjennomført helsesøsterskulen, var det godt å ha nokon å rådføre seg med. Søster Lise var alltid klar i råda ho gav meg. Ho var fagleg sterk.

Eg er takksam for det søster Lise har betydd for meg både som privatperson og fagperson.”