Porsanger – Ulstein

Brørne Alfred og Egil Wilhelmsen var 23 og 21 år i 1944. Dei budde i Børselv i Porsanger, og då tvangsevakueringa starta, rømde dei til fjells og gøymde seg for tyskarane. Men dei vart oppdaga, og som straff måtte dei gå saman med tyske soldatar og tyske krigsfangar heilt til Narvik; det er om lag 700 kilometer. Foreldra vart sende til ukjent stad i Sør-Noreg. I samband med bygdebokarbeidet i Porsanger vart den eldste broren, Alfred Wilhelmsen, intervjua av Morten Ruud i 1990. Historikaren Arvid Petterson har brukt dette intervjuet i den siste boka si «Deportering – eller flukt? Porsanger 1944 – 1945» Eg tek med intervjuet her:

– Vi kom til Narvik 4. januar 1945. Vi brukte 3 måneder fra Børselv til vi fant foreldrene. Vi reiste og reiste, både med buss og tog og ferger. De var på Flø på Sunnmøre, i nærheten av Ålesund. Først da vi kom til Trondheim, fikk vi vite hvor foreldrene var. Vi gikk til evakueringskontoret og spurte. Vi sa at de måtte sende telegram og spørre om det var plass til oss. Etter fire dager kom det svar om at vi bare kunne komme. Evakueringssjefen ordna det sånn at vi blei sendt dit.

Det var en familie til på andre sia av øya, den øya heter Hareidlandet. Vi kom først til Ulstein, og det er flere kilometer fra Ulsteinvik til Ulstein, så vi brukte rutebussen. Der foreldrene mine bodde, på Flø, dit var det tre kilometer. Det var veldig vanskelig å finne hus. Vi hørte at det var et rom ledig i et hus. Mannen i huset het Knut S. Ulstein. Kona hans var død. Det var mange ungdommer i huset. De ungdommene hadde snakka seg imellom om at det rommet ikke var så varmt, men vi var vel vant med det, vi som kom fra Finnmarka. Vi gikk nu dit bort, og de viste oss rommet. Det var oppe på loftet. Vi fikk også et kjøkken som bestemora deres brukte. Ho fikk et annet rom som ho kokte på, men kunne ikke flytte med en gang, så i begynnelsen måtte vi gå flere ganger til Flø hver dag for å spise frokost, middag og kvelds. Vi kom dit 17. februar. Det var ikke så varmt, men det var ikke kaldt heller. Det fantes ikke snø på marka.

Det var godt å være der. Det var veldig snille folk. De hadde ofte selskap, og da ble vi bedt. Vi var jo to unge gutter, og på den måten ble vi kjent med ungdommen der. I flere uker gikk vi på arbeidsformidlinga, og vi fikk trygd, noen kroner for dagen så vi kunne leve. Men etter en stund bød dem oss arbeid. Vi var nu vant med litt av hvert, så vi tok grøftearbeid. Vi grøfta til noen bønder. Broren min på den ene gården og jeg på den andre. Vi tjente litt der. Foreldrene mine bodde på Flø sammen med den andre familien fra Børselv. De het Margaretha og Erik Samuelsen. De var jo godt kjent; deres datter var gift med broren min. Det var jo ei øy vi bodde på. Samuelsen bodde i Branndalen på andre sia av øya. Det var et godt stykke å gå. Faren min brukte å gå dit. Det var ikke trær på øya, men veldig store einer. Faren min brukte å hente sild derifra, for det var en sildeoljefabrikk der i Branndalen. Han ble der i noen dager, og når han skulle hjem, så fulgte Erik Samuelsen han hjem og ble der noen dager. Og når han skulle hjem igjen, så fulgte faren min han igjen. Sånn holdt de på hele vinteren. Da vi dro nordover, ble broren min igjen, for han hadde funnet seg kjæreste.

Dei to søstrene i Jørngarden var Agnes Ulstein, fødd i 1918, og Oddbjørg Ulstein, fødd i 1931. Kjærasten som Egil Wilhelmsen hadde funne seg, var Agnes, eldste dottera i huset der dei budde. I 1946 flytta dei til Børselv der Egil kom ifrå. Dei kom til eit Finnmark som var fullstendig rasert. I Kistrand kommune, som noverande Porsanger kommune heitte fram til 1964, var det berre Kistrand kyrkje og to gardstun som sto att etter krigen. Agnes og Egil starta med to tomme hender i Børselv, men dei greidde å slå seg gjennom. Etter kvart dyrka dei opp sitt eige gardsbruk; eit vakkert og velstelt småbruk på breidda av Børselva. (Sjå intervjuet med Agnes og Egil Wilhelmsen av Arvid Petterson).

Agnes fekk etterkvart mange born, og etter nokre år kom yngstesøstera Oddbjørg nordover for å hjelpe til. Der trefte ho Helmer Mikkelsen, og dei vart kjærastar og seinare ektefolk. Helmer Mikkelsen var utdanna lærar. Han var først styrar på internatskulen i Lebesby, seinare arbeidde han i Porsanger. Helmer Mikkelsen var sterkt interessert i politikk. Han var ordførar i Porsanger i to periodar og ein periode fylkesordførar i Finnmark. Oddbjørg og Helmer busette seg i Lakselv, som etter krigen vart det nye kommunesenteret i Porsanger. Dei fekk fem barn. Eit av desse er den kjende filmskaparen Anstein Mikkelsen, som har laga fleire filmar for NRK.

Etter at me for ein del år sidan fekk oss svigerdotter frå Porsanger, har me kvart år vore på ferie i Finmark, og det har blitt besøk til søstrene frå Jørngarden. Begge søstrene var godt integrerte i lokalsamfunnet. Begge var særleg kjende for å vere dyktige med handarbeid, og dei var aktive i husflidslaget i kommunen. Dei var også kjende for å vere flinke med hagearbeid. Oddbjørg har skrive to bøker. I den første, «Kvardag», var temaet oppveksten i Jørngarden på Ulstein. Den andre boka heiter «Spøker dag og natt», og er ei bok om eventyr og segn frå Porsanger. Denne boka har søstera Agnes illustrert. Mest kjent er Oddbjørg for å ha dikta «Porsangervalsen». Songen er mykje brukt i lyd og lag, og er nærast å rekne som ein «nasjonalsong» for Porsanger.