Krigsseiler med ni liv

I 17-årsalderen sto selfangst i Ishavet for tur. Ved krigsutbruddet 9. april 1940 var han med selfangstskuten Brandal i Vesterisen.

Da de kom til Hammerfest ble de satt til å frakte franske alpejegere fra Hammerfest til Tromsø. Så lenge kampene i Nord-Norge pågikk, ble selfangstskuten Brandal og mannskapet brukt til forskjellige oppdrag for de norske myndighetene. Imidlertid ville Evald til England for å gjøre en innsats og sammen med 16 andre dro han med M/B Ulstein fra Ulsteinvik 16. juni 1941. En av de som var med var Ragnar Ulstein, som senere ble en kjent forfatter av bøkene om Englandsfarten.

M/S Ulstein fikk problemer underveis. Veivlageret brant ned og under sørvestlig kuling drev skipet på et opprørt hav. De fikk satt inn et reservelager, men det gikk seg snart varmt slik at de bare kunne bruke motoren i korte perioder. Imidlertid kom de seg inn til Vevang ved Kristiansund der en smed regulerte oljetilførselen til lageret, slik at de kunne sette kursen vestover igjen. Men det ble noen spennende timer før de kunne dra videre, fordi tyskerne hadde befestninger der.

Etter hvert tok provianten slutt, og de følte seg engstelig ved tanken på at de kanskje hadde seilt forbi Shetland og var på vei ut i Atlanteren. En eldre fisker hadde gitt dem rådet at når de hadde gått distansen og dybden var 90 favner og de fremdeles ikke kunne se land, skulle de gå mot nord. Var de på rett kurs ville det etter hvert bli brådypt, og de skulle gå sørvest. De fulgte rådet og 24. juni kunne de lettet konstatere at de var ved nordkysten på Shetland. Vel i land fikk de beskjed om å gå til Lerwick. Her dro de til politistasjonen, fylte ut skjema, ble kroppsvisitert, og havnet deretter på en militærbrakke under sterk bevoktning.

Etter ti dager ble de sendt til Aberdeen med rutebåt.
– Dette var om sommeren og det var flott vær, sier Osnes. Han forteller at de sto ved vinduet på hotellet der de ble innkvartert og studerte livet i gaten nedenfor.

Ingen fikk lov å gå ut. Når de spiste var det alltid en mann og en dame sammen med dem som kun konverserte på engelsk. Da de var klare for å reise videre sa mannen på klingende norsk: – Nå blir dere sendt med tog til London, og vi ønsker dere en god tur. Det var tydelig at de var passet på, men at de nå var klarert.

I London ble de sendt til Patriotic School, gjennomgikk en legekontroll og var klare for innsats. Den norske Marine hadde overtatt flere nye båter som skulle bemannes, og de ble sendt til en base på østsiden av England, mellom Grimsby og Hull. Etter seks uker med våpentrening og opplæring ble de sendt videre til Dumbarton i Scotland og pendlet hver dag mellom Dumbarton og Glasgow for ytterligere opplæring.

– Vi ble sendt til forskjellige skip og jeg kom om bord i korvetten Montbretia, som skulle drive konvoitjeneste i Nord-Atlanteren, sier Osnes og forteller at han i 1942 fikk blindtarmbetennelse. Etter en intens verk gikk det hull på blindtarmen og verken forsvant. Han trodde alt var ok og ga uttrykk for det. Men han ble hentet av en hurtigbåt, brakt i land i nærheten av Liverpool og sendt til et hollansk sykehus for operasjon.

17. november i 1942 ble Montbretia torpedert og 54 mann gikk tapt. 27 overlevde. På grunn av blindtarm­operasjonen befant Osnes seg på land, men han som overtok hans jobb om bord i skipet forsvant. Da han ble friskmeldt seilte han med korvetten Potentilla, senere med Tunsberg Castle, som var en større korvettype. Som en av 22 kadetter som ikke hadde hatt permisjon, ble han derfor sendt i land i Liverpool. Tunsberg Castle ble beordret sammen med andre korvetter og minesveipere til Finmark, som da var befridd. På vei inn til Båtsfjord oppdaget man et vrak som sto del­vis på land, og man mente det var folk om bord. Tunsberg Castle gikk ut av «linjen» for å undersøke, gikk på mine og sank.

– Evald har tydeligvis ni liv, skyter konen Arna (Kalve) inn, og ser smilende på sin mann.
Han forteller videre at han siden kom om bord i jageren Stord som drev eskortjeneste med Murmansk konvoiene.

8. mai var jageren Stord i Edinburg og ble sendt til Tromsø med mat og medisiner. En av de to kjelene om bord i Stord ble slukket og benyttet til å få med forsyningene.

– I Tromsø fikk vi beskjed om å dra til Bjørnøya fordi russerne mente det skulle befinne seg tyskere der. Vi gikk i land, men det eneste vi fant var noen sønderskutte brakker. Men det var flott vær og vi begynte å plukke egg. En god del av disse ble senere overlevert sykehuset i Tromsø, sier Osnes. Jageren Stord var med å eskortere Kong Haakon VII hjem til et fritt Norge.

Senere var Stord kongeskip og førte kongen på reise langs norskekysten og til Danmark.

Osnes gikk styrmannskolen i 1947 og skipsførerskolen i 1950. Han reiste ut som styrmann og skipsfører i utenriksfart og i fiske og fraktfart på kysten av Norge og Island. Han ble senere skipsfører om bord i Fiskeridirektoratets båter, som drev veiledningstjeneste og forskning. Da han gikk av med pensjon var han skipsfører om bord i den nye værvarslingsskipet «Polarfront».

Første møte mellom Evald Osnes og konen Arna hadde skjedd før krigen, da Evald var på sildefiske og var på land på Bakkasund i Austevoll. De to ungdommene knyttet kontakt, og det ble en del brevskriving. Men så kom krigen og ingen visste noe mer om hverandre.

– Vi var en del ungdommer som dro til Bergen under fredsdagene i 1945. Jeg oppdaget Evald om bord på jageren Stord og dermed var det gjort, sier fru Arna og ler hjertelig.

Ekteparet har tre barn. Eivind Arne, Sigrid, Janne. Sigrid er døpt Sigrid Kalve, fordi hun ble født samme året som Arnas mor, Sigrid, døde. Janne bor i Sandane i Nordfjord mens Sigrid og Eivind bor på Hjellestad.
Evald og Arna bor på Hjellestad der de bygde hus i 1956 etter flytting fra Bakkasund i Austevoll.

Etter hvert er det blitt både barnebarn og fire oldebarn. I de tre siste årene har helsen skrantet noe på Evald etter at han var så uheldig å knuse en hofteskål under sitt årlige vinteropphold i Spania i 2009. Dette medførte operasjon og innsetting av nytt hofteledd i Spania og en lang rekonovalesens tid etter hjemkomst til Norge. Sine daglige spaserturer til båten med en fisketur har det derfor blitt smått med de siste årene. Evald Osnes er høyt dekorert for sin innsats under krigen og har blant annet Krigsmedaljen, Deltakermedaljen, Haakon VII 70 års medalje, 1939-1945 War Medal, Defence Medal, 1939-1946 Star og Atlantic Star.

På sin 80 årsdag ble han også tildelt en russisk minnemedalje.

I 1993 ble Evald invitert til å være tilstede under den store 50 års minnehøytidligheten om slaget om Atlanterhavet i 1943. Her ble de møtt av Dronning Elisabeth i spissen for en mengde statsledere, samt over en million mennesker som overvar denne storslåtte markeringen.

I november 2011 deltok likevel Evald under dåpen av D/S Hestmanden sammen med 250 gjenlevende krigsseilere. Dette var et storartet arrangement der Kong Harald stod for den offisielle dåpen i Kristiansand. Her fikk alle krigspensjonistene slå av en prat med kongen.

Båten DIS Hestmanden er det eneste gjenværende fartøyet som har deltatt i konvoitjeneste i to verdenskriger.

Evald feiret 90 års dagen søndag 3. mars 2013 hjemme på Hjellestad.

Evald Osnes døde 3 februar 2014, bare en måned før han ville fylt 91 år.