Der satt vi på flyet hjem fra Bayern og var lokalhistorie. Vi visste ikke det den gangen, i februar 1988. Alt vi visste var at vi hadde vært med på noe stort, noe ufattelig, og at det var uendelig mye mer enn siste mote fra Nürnberg vi hadde fått med oss hjem. Men sytten år seinere blir denne helt unike delen av min livshistorie faktisk betraktet som lokalhistorie for Ulstein. Ved siden av fisk, båter og fotballspillere har kommunen her i nordvest eksportert sang, i form av Profil tensing på turnè i Tyskland.

Invitasjonen kom fra CVJM, den tyske utgaven av KFUM, mer presist fra tensing­sekretær i Bayern, Kjersti Kleven. Hun hadde allerede reist et år med «Ten Sing Norwegen», et prosjektkor som arbeidet for eksport av tensing-idèen til Tyskland. Nå skulle Profil, Ulsteinvik, komme og inspirere tyske ungdommer til å synge i tensing. Vi anså oss slett ikke som stjerner som skulle lede amatørene på rett vei, tvert i mot var vi fryktelig spente på om det vi kunne presentere var godt nok for det tyske publikum. Under ledelse av dirigent Einar Grimstad satte vi i gang, vi skulle i alle fall gjøre så godt vi kunne. Historien som knyttet sammen sangene ble jobbet fram, den tok utgangspunkt i den unge mannen i Bibelen som inviterer til fest, men der de inviterte ikke vil komme. De har det for travelt. I vår versjon skulle ett par på bryllupsreise, en annen måtte se fotballkamp, og da selvsagt med lokal tilpasning: «Bayern München gegen Nürnberg». Gjennom sang, dans, diktlesing og skuespill var budskapet ikke til å ta feil av: Gud elsker alle mennesker, og vil at alle skal si ja til å delta i himmelfesten. Alle som opptrådte måtte snakke tysk. Enkelte av hovedrollehaverne hadde aldri lært et ord tysk, så her gjaldt det å pugge. At det på første forestilling ble litt språklig kluss, var vel ingen overraskelse: «La oss feire» ble for eksempel «La oss fyrverkeri», noe vi lattermildt ble gjort oppmerksomme på.

Selv var jeg avgangselev ved UVS og kunne i alle fall i teorien ganske godt tysk. Forøvrig var det utarbeidet ei tysk ordliste til bruk i ymse anledninger. Under tema flørting blir man for eksempel rådet til å bemerke at «Mir gefällt deine Krawatte» (jeg liker slipset ditt).

Etter ei natt i gymsal i München var vi klare for første konsert i Tübingen, en nydelig universitetsby vest i Bayern. En runde rundt i gatene skaffet meg mange flotte motiv til innleveringsoppgaven i foto valgfag. Og nå kjente vi det i magen! En av kormedlemmene skriver i reisedagboka etter konserten: «Magen snudde seg før konserten då eg såg publikum. Men det gjekk utruleg bra, tenk 1200 høyrde på oss og det vart kjempebra. Vi hadde nok hjelp ovanfrå der ja. Det var ei heilt utruleg kjensle å synge der, og for ei stemning. Eit minne for livet.»

Slik førte en bølge av entusiasme og begeistring oss rundt i Bayern, til Weissenburg, Hof, Lauf, Ebern, Memmingen. Etter en skolekonsert måtte vi endatil skrive autografer! Etter konserten i Hof ble vi avkrevd seks ekstranummer. Gang på gang lød «Zugabe, Zugabe», som vi etter hvert forsto betydde ekstranummer. En gjeng ungdommer fulgte oss fra konsert til konsert gjennom delstaten, og da sommeren kom, tok de faktisk turen til Ulsteinvik på besøk. Slik blir opplevelsene beskrevet i reisebrev i Vikebladet under tittelen «Wunderbar»:

«Dette var noko anna enn ein kveldskonsert på SUFH! Og suksessen har berre halde fram, songarar, musikarar, teknikarar og vaksenleiarar er verkeleg begeistra over responsen. Profilarane stortrivst, og snakkar ei blanding av tysk-engelsk-sunnmørsk.»

Ved siden av minnet om den overveldende mottakelsen, tror jeg de fleste av oss husker møtene med vertsfamiliene. Slett ikke alle kunne engelsk, så her måtte skoletysken fram. Bayern-tysk er forresten langt fra skoletysk! Særlig husker jeg slakterfamilien Helmreich i Lauf, der vi bodde to netter. Mor, far og to barn var akkurat så runde som man vil anta at produsenter av Bratwurst er, de snakket rasende fort og nesten uforståelig. Men de var utrolig rause, hver morgen hadde for eksempel bestemor Helmreich vasket og stivstrøket de svette skjortene våre. De hullete dongeribuksene var hun skeptisk til, men dette var jo åttitallet. Sommeren samme år besøkte jeg familien igjen, og i flere år fikk jeg tilsendt diverse tyske slaktervarer til jul. Vi var mange som knyttet verdifulle kontakter i Bayern. Verdifulle bånd ble også knyttet oss i mellom. Det gjør noe med en når hele salen holder hverandre i hendene og synger «He is Alpha and Omega, the beginning end», så tårene renner på både sangere og publikum.

En fridag besøkte vi et museum på grensa mellom Øst- og Vesttyskland. Soldater og schæfere sto på rekke og rad som grensevakter. Vi kunne ikke dy oss, men stilte oss opp og sang «Oh freedom» så det gjallet over grensa. De unge vaktene svarte med å vinke, noe de visstnok ikke hadde lov til. Etterpå spurte vi en guide om han hadde tro på et samlet Tyskland. Ja, svarte han, men neppe i hans levedager. Halvannet år etter falt muren. Grensa var historie. Jeg husker at jeg tenkte på alle schæferne, hvor var de nå?

Vel hjemme tok varaordfører Turid Folkestad imot oss og takket for innsatsen som gode Ulsteinambassadører i Tyskland. Opplevelsen hadde gjort noe med hver enkelt av oss, og kanskje var vi til og med blitt lokalhistorie. Akkurat det føles ikke så vesentlig, det vesentlige for meg i dag er takknemligheten jeg føler overfor lederne som gjorde turen mulig for oss. Måtte det også i framtida finnes frivillige ledere i Ulstein som er villige til å stille opp og skape gode minner for barn og unge, slik at også disse kan mimre om ungdomstida under overskrifter som «Wunderbar»!