Ærede forsamling
Vi er atter så heldig stillet at få feire den 17. mai i år også. Jeg er ingen taler, men har blitt oppfordret at tale, og derfor vil jeg forsøke at sige nogle ord i all enfoldighet. Da jeg våger at påståt at eg er en fullblods nordmann, som nedstammer fra de gamle vikinger, så kan jeg ikke finne et mer passende emne at tale om enn idrætt.
De gamle nordmenn var store idrettsmænd, og ellers florerte idretten over hele verden i gode gamle dager. Hvor gammel idrætten er, er visst ingen som kan sige med bestemthet, men at den er meget gammel er visst alle enige i. Ja, jeg for min del tviler ingenlunde på ar den er like gammel som selve menneskeslekten.
Det vil kanskje føre for vidt at forsøke tale om all idrett i verden, men vil kun holde mig til den idrætt som har vært praktiseret her i landet, fra de eldste tider og like til våre dager. For i de gode gamle dager dyrket de for det meste våpenidrætt, og vår gamle Norges historie forteller oss om en mengde temmelig store idrættsmend fra hine tider. Jeg vil med forsamlingens tillatelse få lov å nemne de viktigste av dem.
Jeg vil da begynde med Harald Hårfagre som samlede sammen hele Norge til ett land, da det før var oppstykket på kryss og tvers, og dertil dræbte han og jagede ut av landet en hel del småkonger og andre unyttige og vidløftige individer. Alt dette greide han å fuldføre på mindre eller nogen få år, men historien forteller riktignok at han hverken fikk klippe sitt hår, eller kjempe sitt skjegg, og sannsynligvis fikk han heller ikke vaske seg i all den tid. Så alle og enhver kan forstå hvilken stor idrættsmann han var.
Så har vi Olav Trygvason som også var temmelig stor. Det første han gjorde da han kom til Norge var at avskaffe hedenskapet, og ellers drev han også mange andre idrætter. For eksempel når hans krigere gikk seg fast i fjellet som andre sauer og kjyr, var det ingen andre enn han som kunne få dem løs og bære dem vekk. Dertil knuste han en rekke avguder, gikk utenbords på årene og utøvede ellers en hel masse andre store og berømmelige idrætter.
Av andre store idrættsmænd i hine tider vil jeg nemne: Håkon Jarl, Håkon Herdebrei, Olav Kyrre, Hårek fra Tjøtta og Tore Hund med flere. Det er underlig å se hvordan disse mennene står som mønster for sin tid. Som jeg før har sagt var idrætten i hine dage for det meste våpenidrætt. Den besto for det meste i at hoppe og springe, svømme og stinge, kaste spyd og bryte, hugge og skyte.
Jeg er ingen forfatter, men jeg vil sitere Gaukatore, som visstnok de fleste av dere kjender:
«Jorden låg vidt utbredt
Under krigernes føtter
Alle de brynjede menn var spredt
De fleste sto stive som støtter
Bredt fremad i kampen de stevned
Den gang de buemendene hevned
Med bjarte hjelmer tidlig
De fremad til kampen ile
Og sverdet mot skjold monne klinge
Berserken sin øks monne svinge
Så kjemper blev rammet i bringe
Og kaldspyd i luften suste
Så brynje og hjelmer knuste»
Og likeledes sier Arna Faste:
Og pile i lufta svirra
Så jorda hun skalv og dirra
Og stene og jord blev kastet
Der fremad til kamp de hastet»
Der kan kanskje findes endog inden denne forsamling unyttige, selvrådige og vidløftige individer, som vil spørge hva den idrætt egentlig skal tjene til, og til dem vil jeg sige med Gunnlaug Ormstunge:
«I hirden er en som er mange til mén Tror han er smart
Thi han er ond og svart»
Desse vers av Gunnlaug Ormstunge synes jeg for min del viser temmelig klart og tydeligt hvor nødvendig våbenidrætten var i hine tider. Nu er vel dette idrætten i stenalderens dage, imidlertid var det egentlig om nutidens idrætt denne talen skulle handle om. Jeg er ingen taler, men jeg vil med forsamlingens tillatelse føre dere tilbake fra urtiden til nutiden. Da vil jeg først og fremst legge forsamlingen på hjerte hva den store internasjonale polakk Arkimedes har sagt om norsk idrætt:
«De nordmenn i Norge fra østen til vesten
Er sterke og store som koen og hesten
De klatrer som bukke og hopper som lopper
Når de springer av sted så aldrig de stopper
Når havet de pløyer
De går ei i tørre trøyer
I armod og sludd
Da farer han ut
Og når de mot hjemlandet svinger
De heder og rikdom bringer»
Og jeg tror vi kan være enige med Arkimedes, og skønt vi er et lite folk, så er vi utvilsomt på høyde med andre nasjoner. Nu vell, som enkelte innen forsamlingen vet, så er jeg ingen stor taler, men vil i all enfoldighet fremsette mine personlige meninger og erfaringer om vår nasjonale norske idrætt.
Idrætten har i de senere år gjennomgått en kollosal utvikling, så der nu kan nevnes en utallighet av idrættsgrener, som delvis varierer sterkt fra steinalderens idrætt. Det vil kanskje føre for vidt å komme nærmere inn på disse idrettsgrener, og jeg vil kun nemne de viktigste. Det vil sige de som er absolutt nødvendige for vårt rimelige vel, for at bevare legemes sundhet og kroppens velvære. Disse idrættene er da følgende: Ridning og kjøring, klatring og føring, hoppe og springe, kaste spyd og bryte, bokse og skyte.
