Det ble nok lite søvn den natten. Vi fem sunnmøringer skjønte at vi var i samme sak; mistenkt for organisering av båter til bruk i Englandsfarten. Vi ble enige om å følge Molværs råd: Ingen tilståelse og ingen opplysning om andre. Senere på dagen ble Johs. Sævik og sønnene plassert på cellene nr. 16, 23, og 6. Nr 16 var en stor celle med 16 fanger. Jeg ble plassert på celle nr. 8 med 7 mann (3 tyskere, 1 lettlender og 3 nordmenn). Det var så trangt på cella at det ikke var plass til alle treull-madrassene på gulvet når vi skulle ligge. Det var likevel verst når noen skulle benytte bøtta som sto i et hull like ved utgangsdøra. Da ble oftest samtlige vekt, for ingen kunne greie å gå mellom de tettpakkede skrottene. Hatlø ble plassert på Kvinnefengselet.
Jeg hadde arbeidsforbud og måtte være på cella hele dagen. De andre var ute på arbeid på tyske lager eller var med på opprydding etter en nedbrent forlegning ved Nidelva. Jyrgytat fra Memel hadde en dag med seg tilbake til cella en hel skinke han hadde funnet og gjemt i buksa på «hjemvei».Det var forskjellig de utearbeidende hadde med tilbake. Mitt høydepunkt for dagen var når Molvær kom inn til meg på cella og fortalte nyheter og på annet vis holdt meg underrettet. Gangguttene (kalfaktorene) kunne nemlig gå forholdsvis fritt inn på de forskjellige cellene når det var anledning. De var liksom budbringerne i fengselet.
Ole Klokset, Kristiansund N, var radioreperatør av yrke, og på Vollan satt han sammen med 10 postfunksjonærer mistenkt for nyhetsspredning. Klokset var jamt i arbeid med reparasjon av tyske radioer, og han benyttet da anledningen til å høre på engelske nyheter. Disse nyhetene var det viktig for gangguttene å få spredd.
Molvær fortalte meg at han sammen med Aage Johansen, Tromsø/Bergen, og Johan Hansen, Laksevåg, var blitt arrestert for «Englandsfart», og for dette var de blitt dømt til 1,5 års tukthus ved tysk krigsrett. Denne dommen var blitt anket. Han var optimist og håpet at når saken kom opp på nytt, ville han bli frikjent. Hans sønn, Johannes (17 år), var også arrestert og satt på Wehrmachtavdelinga i fengselet, og han kom ikke i kontakt med han. Videre satt hans svoger O. Ingebrigtsen også inne. De var begge mistenkt for medvirkning. Molvær og de andre gangguttenes enestående innsats med opplysning og formidling kan ikke vurderes høyt nok av andre enn de som opplevde det.
Jeg minnes spesielt da Molvær kom og fortalte om Måløyraidet. Denne personen som var så nøktern når han fortalte og aldri overdramatiserte, var denne dagen så sikker på at nå så vi slutten på okkupasjonen. Han gledde seg slik på å komme hjem. Det skulle ikke gå slik. Molvær, Johansen og Hansen skulle bli offer for tyskernes hevn og raseri over Måløyraidet. De ble straks framstilt for retten og dømt til døden. To dager før den nye rettssaka kom Molvær med opplysning om at Johs. Sævik og sønnene hans hadde vært til avhør og var optimistiske. Jeg fikk av Molvær vite mistanken mot oss og deres forklaringer. Molvær var fremdeles optimistisk angående sin egen sak. Den dagen Molvær, Johansen og Hansen var i nytt rettsmøte, trådte jeg inn som gangguttvikar. Dette var ordnet uten Gestapos vitende.
Da de kom tilbake fra rettsmøtet, ble de meget skuffet. De fortalte at hver var dømt til døden fem ganger. Under rettsmøtet hadde anklagerne nevnt raidet i Måløy flere ganger og nærmest påstått at det var utført av folk som de anklagede hadde hjulpet over til England. Ålesund hadde blitt nevnt flere ganger som den verste byen som fantes. Molvær, Johansen og Hansen ble plassert sammen på celle; nr. 18, som ble holdt avstengt, og de fikk ikke lufte seg eller på annet vis komme i kontakt med de andre fangene. De fikk således ikke lenger være ganggutter, og det ble et stort savn.
Jeg flyttet da over til celle nr. 17, der gangguttene og snekkerne holdt til, men det ble oppdaget av obersharfer Bleich neste dag. Han opplyste at jeg hadde arbeidsforbud og således ikke kunne vere ganggutt. Bleich ga ikke ordre om flytting fra celle 17, så jeg fortsatte å være der. Jeg fikk således bli i en celle med åpen dør om dagen. Det ble derfor lett å lure seg til nabocella nr. 18 og få kontakt med de dødsdømte gjennom matluka. De fortalte at det var søkt om benådning, og de fortsatt hadde godt håp.
Fire dager etter denne rettssaken ble jeg vekket kl.05.00, med beskjed om at jeg straks måtte være ferdig for jeg skulle til forhør. Det var gitt ordre om at jeg ikke skulle spise frokost. Dagen før hadde jeg fått en pakke fra Aasa (forlovede), og i den var det både nøtter og kake. Dette stakk jeg i lomma og gikk til WC der det ble spist. Forhøret var hårdt med både lokking og tortur. Men på grunn av de informasjonene jeg hadde fått av Molvær og kameratene, gikk det godt for meg. Minst 10 ganger kalte oberscharfyhrer Otto meg «schurke aus der verschiste Stadt Ålesund». Jeg kom tilbake til fengselet kl. 21.30 uten å ha fått mat hele dagen. Kameratene hadde derimot tatt av mat til meg. Jeg fikk spekesild, brød uten smør og kald kaffeerstatning. Humøret steg nå noe, så pass at jeg måtte ta en tur til matluka til nr. 18. Fortsatt kunne de tre dødsdømte oppmuntre meg og gi meg håp.
Et par dager etter avhøret blei jeg kalt ut i korridoren, der Bleich sto med en konvolutt i handa. Jeg forsøkte å studere konvolutten, og så at det var far som hadde skrevet på forsiden. I det han skulle ta brevet ut av konvolutten, så jeg navnet på avsenderen: Olav Fagertun, Ålesund. Fagertun var navnet på farsgården i Ulsteinvik, og da skjønte jeg at noe var muffens. I det Bleich tok ut brevet, spurte han om jeg hadde en onkel, og det svarte jeg bekreftende på, men var hele tiden redd for å si noe galt. Han spurte om tyske barn hadde vært hos oss etter første verdenskrig og hva de hette. Jeg kunne minnes navnene, og da han hørte det, spurte han om det var derfor jeg snakket så godt tysk, og det bekreftet jeg delevis. Bleich var så utbløffet av brevet at han leverte det til meg og sa at arbeidsforbudet var opphevet. Jeg fikk nå gå friere, men kom ikke ut. Jeg «bodde» fortsatt på celle nr. 17, og var ganggutt når det passet.
Sent på kvelden den 25.01.1942 ble det ekstra uro ute i korridoren og opp trappa til andre etasje. Det ble meget nazi-hilsen og klapsing med støvelhæler, høyrøstet tale og kommando. Vi skjønte straks at noe ekstra var forestående, og mest var det konsentrert ved nabocella (nr.18). Straks celledøra ble låst opp, ble et dokument lest opp. Vi var så nysgjerrige og spente at vi tok sjansen på å skyve matluka noe opp, så vi fikk høre hva som ble sagt. Det var både ufattelig og nedslående å høre at Føreren i sin storhet hadde benådet hver av de dødsdømte fire ganger, men ikke den femte gangen, og at gjenværende dødsdommer skulle fullbyrdes ved skyting før daggry neste dag. De som hadde lyttet, meddelte de andre hva som skulle skje, og nå ble det ikke sagt noe på lenge. Hver av oss reagerte synlig. Det var ingen som var redd for å syne at tårene rann.
Etter at de høgere tyskerne hadde forlatt fengselet, kom oberkalfaktor Struck inn på vår celle, og vi fikk mer detaljert vite innholdet i det oppleste og hva som skulle skje neste dag. Spørsmålet var om vi kunne gjøre noe. Kontakt med de dømte var ikke mulig, for to væpna vakter holdt vakt utenfor celledøra. Struck gikk da til tyskerne i vaktrommet og snakket med dem. Han fikk snakke med de dødsdømte, og spurte on det var noe de ønsket. De ba om å få noen kopper kaffe, og Molvær ville snakke med sin sønn Johannes. Kaffe med kaker blei servert dem av kona til den norske fengselsbestyreren som ikke hadde adgang til fengselet. Johannes ble hentet, så de fikk ta avskjed.
De følelser som festet seg i minnet i en slik stund kan ikke beskrives. Den verdighet og styrke de dømte her viste er ubegripelig. Jeg hadde lyst til å hjelpe eller si noen ord, men du kommer til kort. Det du sier blir tåpelig og dumt. Å gjøre noe mer var ikke mulig. Det ble en stille avskjed med tre sterke, hjertegode nordmenn, som hadde gjort så meget for oss andre fangene så lenge de fikk anledning til det.
Det ble en lang natt, men for de tre på celle nr.18 sannsynligvis kort. Vaktene utenfor celle 18 tråkket att og fram, og de jernbeslåtte støvlene laget gjenlyd i korridoren. Det var en uutholdelig pine å høre på. Tyskerne ble den natten et virkelig fremmedelement og med en rettsoppfatning som ikke hadde noe å gjøre i Noreg. Jeg hadde nok den samme innstilling før, men nå veltet det opp fra mitt innerste ukjente så jeg virkelig måtte ta meg sammen så det ikke skulle komme noe utbrudd. Jeg følte meg så hjelpeløs at det var vondt. I løpet av natta hørte vi at det ble banket i veggen til oss, og vi banket igjen. Vi hørte også at de snakket sammen.
Kl 05.00 den 26.01.1942 ble vi varslet om at vi måtte dele ut maten til alle fangene, og det skulle være ferdig innen 05.45. Det ble gjennomført, men tidsskjemaet var vanskelig å holde, for alle ville vite hva som var i ferd med å skje. Kl. 06.00 kom 8 tyske offiserer og gestapister. De gikk først til vaktrommet og så til celle 18. De oppholdt seg der en kort stund, men hva som skjedde fikk vi ikke se, for vi sto i første etasje og vasket opp kopper m.v. De kom så ned trappen. Først kom offiserene og så de tre dødsdømte. Hver av dem lenket til en soldat.
Med det samme de kom ned trappen og var rett foran oss gangguttene sa de høgt i kor: Gi ikke opp. Vi skal seire til slutt. Alt for Noreg. Det ble uro mellom tyskerne, men jeg tror ikke de oppfattet hva som ble sagt. De så undrende på hverandre uten å reagere mot de dødsdømte. Fra cellene ble det svart med banking på dørene. De dødsdømte gikk med rak holdning mot ytterdørene der de snudde seg og vinket med de frie hendene. Det var som de sa: «Fortsett der vi måtte slutte».
Straks ytterdøra var lukka, var det dødsstille i fengselet. Selv vaktene holdt seg inne på vaktrommene. Vi gikk til celle nr. 18, for å se om de hadde lagt igjen noe brev eller budskap. det eneste vi fant, var en krakk der det på undersiden var skrevet navnene til de tre, når de var blitt arrestert og dødsdømte, og at de skulle late livet den dagen.Det ble avsluttet med: «Vi har kjørt vår skute på grunn, men dog var det herlig å fare».
Noe senere på morgenen kom fru Molvær og fru Ingebrigtsen. De var blitt for sene til å ta avskjed med en god mann og slektning. De hadde med en pakke mat m.v., sikkert tiltenkt de tre. Dette avleverte de til oss. De ble så ført til vakten for Wermacht-fangene, Paul Bølling, som innvilget besøk til Johannes Molvær.
Etterord
Hjalmar Molvær, f. 1893 i Ålesund, styrmann. Ble sammen med Johan Hansen (Bergen), Aage Johansen (Bergen), Oscar Ingebrigtsen (Ålesund) og sin sønn Johannes Molvær arrestert av tyskerne i Ålesund. Les om dette i Ragnar Ulstein: Englandsfarten band 1. Alarm i Ålesund. De ble alle sendt til Trondheim 5. oktober 1941. 21. november 1941 ble de stilt for en Marinekriegsgericht, hvor de fire førstnevnte fikk dom. Johannes Molvær skulle dømmes på et senere tidspunkt. De ble alle fem stilt for en Marinekriegsgericht igjen 29. desember 1941. Tre fikk dødsdom (Hjalmar Molvær, Hansen og Johansen). Ingebrigtsen fikk tre års tukthus, mens Johannes Molværs sak ble utsatt. 15. januar 1942 kom hans sak opp. Han ble nektet forsvarer, og hele saken var programmert og utfallet bestemt på forhånd. P.g.a. sin unge alder slapp han med tre års tukthus.
I et kort notat: «Diverse avsnitt av min fangetid under krigen», skriver Johannes Molvær: 25.01.42: Fikk besøk av far i min celle, ca 2-3 minutt. 26.01.42.: Far og de andre to ble ført bort i natt.
Hjalmar Molvær, Johan Hansen og Aage Johansen ble henrettet 26. januar 1942 på Kristiansten festning i Trondheim for forsøk på å flykte til England. Johannes Molvær ble sendt til Oslo for derfra å bli sendt videre til Hamburg (Fuhlsbyttel). Satt i fangeleir i Glasmoor til 28. april 1944, da han ble transportert til Graudenz i Polen. Satt fengslet der til 15. desember 1944, da leiren skulle evakueres. Johannes Molvær fikk argumentert med at hans fangetid var over, og han ble etter noen dager sendt til Noreg. Kom til Ålesund 23. desember 1944, hvor han fikk meldeplikt. Han var sykemeldt og gikk til sykebehandling hele 1945 p.g.a. skader han pådro seg i fangenskap.
