Vikarlærer ved Ulstein kommunale realskule

Lærerne på skolen var alle menn – med unntak for fru Judith Bjørndal, kona til rektor. Disse mennene var Magne Grimstad, Johan Sæther og Ola Christoffersen. De to første av disse var flinke sangere og så ut til å bety mye for miljøet på skolen. Elevene hadde nemlig et godt skolekor som skapte mye hygge og glede i miljøet.

Juleball

Hver jul var det tradisjon å arrangere et stort juleball/julefest før elevene dro hjem til sine familier. Det er i forbindelse med denne festen i 1963 at flere av disse bildene er tatt. Hver av lærerne fikk en gave fra elevene. Som det framgår av bildet av Magne, fikk han et eksemplar av Det Nye (som det ikke var tillatt å ha framme i timene.) Sæther fikk et vekkerur (så vidt jeg kan huske).

Johan Sæther dør

Dessverre døde Sæther omtrent midt i skoleåret, noe som medførte at hans klasser/grupper måtte overtas av oss som var igjen. For oss som fra før hadde planen fullsatt med språkfag (norsk, engelsk og tysk), ble dette en stor utfordring.

Rektors krav om at elevene skulle levere minst én skriftlig oppgave i hvert fag pr. uke, medførte i alle fall for meg lange dager – ofte til både midnatt og lenger. Seneste jeg husker var en kveld hvor jeg ikke kom i seng før ved 2-tiden.

Det var de kveldene jeg husker jeg tenkte på rektor som hadde vist meg slektstavla si, med røtter tilbake til Harald Hårfagre, om det ikke skulle vært Harald Hardråde isteden.

Panikk i klasseromet

I tillegg til språkfagene og en klasse i matematikk, hadde jeg en førsteklasse i biologi og en blandet gruppe av guttene fra begge klassene i gymnastikk. Biologi var et fag jeg likte godt. Osborg på lærerskolen hadde gjort meg veldig interessert i dette faget. Men det var ikke alle timer som var like vellykkede. Jeg hadde en gang med meg et insekt i ei eske og skulle vise elevene. (Dette var et vesen som lignet på en edderkopp med diameter på vel 10 cm inkludert beina.) Da jeg åpnet eska, så dyret sitt snitt til å hoppe ut, løp over kateteret og ned på golvet. Da begynte spetakkelet! Panikken bredde seg, ingen visste om dette dyret var farlig. Noen av jentene hoppet opp på pultene og illskrek. Dyret forsvant imidlertid uten at noen av oss fant det igjen.

Svoren Hødd-tilhenger

Ola Christoffersen var også trener for fotballaget Hødd. De hadde trening to ganger i uka i idrettshallen, og jeg fikk lov til å være med under oppvarmingen. Den gikk nemlig i form av badminton. Der hadde jeg gleden av å spille med Kjetil Hasund som makker. (Kjetil var en meget flink fotballspiller, og hadde flere opptredener på det norske landslaget.)

Denne oppvarmingen varte ca. 1 time. Deretter dro spillerne ut på en lang løpetur, men da gikk jeg tilbake til hybelen for å fortsette med rettingene.

Jeg ble imidlertid svoren Hødd-tilhenger etter dette, og under studietiden i Trondheim et år senere, stilte jeg på de kampene som Hødd skulle spille mot Rosenborg og heiet på Hødd – avviker på den tribunen så vidt jeg husker.

På ballongdekk til Flø

Jeg holdt fast på idrettsmerke-takingen som jeg hadde begynt med i militæret. Men utholdenhetsprøven (2 mil på sykkel) var ikke enkel å klare for meg. Jeg syklet (på ballongdekk) ut til Flø på sølete, oppbløtte veier – og klarte ikke kravet før etter fire forsøk. Dette kom også elevene for øre, slik at på julefesten for lærere og elever, hvor alle lærere fikk en gave fra elevene, fikk jeg en liten motorsykkel-leke – til stor jubel for elevene.

Ellers var vi engasjerte og fulgte et av skipsverftenes kamp med tiden, for å få ferdig en luksusbåt (Poseidon) som den norske stat skulle bruke i forbindelse med Nikita Khrusjtsjovs Norgesbesøk i juni 1964. Tiden var knapp, men det holdt, og den dagen sjøsettingen fant sted, hadde skolen fri i noen timer for å følge sjøsettingen. For en som er født og oppvokst i et fiskevær på yttersiden av Senja, var dette en stor opplevelse.

Pendling mellom Volda og Ulsteinvik

Jofrid, kona mi, og jeg hadde giftet oss om sommeren før jeg flyttet til Ulsteinvik. Hun hadde et år igjen i Volda, slik at det ble en del pendling for oss, dels til Volda og dels til Ulsteinvik. Når hun var i Ulsteinvik, benyttet vi tiden til turer rundt i terrenget, noe vi satte stor pris på.

Nydelig vær ga også noen praktfulle solnedganger ute i havet.

Skoletur til Maihaugen

Når jeg tenker på at rektor ba meg være med avgangselevene på en flere dagers tur til Maihaugen i Lillehammer med buss – og bare meg som voksen person, må jeg bare konstatere at det neppe hadde latt seg gjøre i dag. Men vi hadde en kjempefin tur. Elevene fulgte opp de avtaler vi hadde, bodde i telt på campingplass og fulgte omvisning på Maihaugen – pluss kafé-/restaurantbesøk i byen.

Tida i Ulsteinvik har gitt meg mange gode minner, selv om jeg forlot læreryrket noen år senere etter at vi hadde flyttet til Enebakk kommune. Jeg arbeidet i 13 år i Norsk Lærerlag, hvor jeg hadde et vidstrakt arbeidsfelt som internasjonal sekretær og senere sekretariatssjef.

Jeg avsluttet fast ansettelse i kommunale stillinger som rådmann i Rælingen kommune i 2002, men har etter det hatt store oppdrag som leder for flere større byggeprosjekter.